tirsdag 15. februar 2011

Henry Fox TALBOT, en god nummer to. Historien om mannen som reddet det Britiske imperiet fra den totale ydmykelse.

Før vi kan flytte oss til Storbritannia og begynne historien om William Henry Fox Talbot (11. februar 1800 – 17. september 1877) må vi først ta en snartur til Paris, og til fotografiets fødselsdag og ukene rundt denne hendelsen.

Offentliggjøringen.

Spenningen var nok til å ta og føle på i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. Arago (som jeg presenterte i innlegget om Bayard) stod på talestolen for å røpe detaljene i Daguerres sensasjonelle oppfinnelse. Ventetiden hadde vært ulidelig lang for de nysgjerrige tilhørerne i salen. Den kloke og taktiske Arago hadde allerede et halvt år i forveien fremvist resultatene, men detaljene i prosessen måtte vente. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.

Men hvorfor i all verden ventet Daguerre og Arago et halvt år før de patenterte og presenterte oppfinnelsen? Det var en kjent sak at mange oppfinnere jobbet med fotografiske prosesser, og mange av disse var kommet langt i sine eksperimenter. Noe både Arago og Daguerre visste. Riktig nok forbedret Daguerre prosessen i denne perioden, men risikoen for å bli slått på målstreken var overhengende. 



Markedsøkonomi i praksis.

Svaret på dette er kort og godt penger. Å bli innskrevet som vinner i historiebøkene gir kanskje ære, men ingen garanti for rikdom og suksess. En patent er et offentlig dokument. Har man først tatt ut patent, er katta ute av sekken – hvis noen kommer å spør da vel og merke.

Et artig eksempel på dette er Ivo Caprinos hemmelighet. En samlet Norsk presse prøvde ved en hver anledning å presse ut av filmskaperen Ivo Caprino hva som var hemmeligheten med dukkene hans. Men Caprino holdt kortene tett til brystet. I et av sine siste intervjuer fortalte filmskaperen at mekanikken i dukkene var patentert, og hvem som helst kunne ha besøkt patentkontoret når som helst for utfyllende detaljer. Vel, dette var en lite sidespor, tilbake til Paris.

Herrene Daguerre og Arago forsto mekanismene rundt marked og etterspørsel. De la en genial plan. En plan som bokstavlig talt gav dobbelt uttelling. Daguerres prosess var nemlig ganske ukomplisert. En hver eier av et Camera Obscura kunne enkelt, etter en tur til blikkenslageren og apoteket, fremstille Daguerreotypier. Det ble også bemerket etter kunngjøringen at det kanskje lå mye ære, men lite penger i Daguerres anstrengelser. De som gjorde denne analysen hadde nok mindre kunnskap om markedskrefter. På den første offentlige demonstrasjonen i Palais d'Orsay 7. september fikk man ikke bare presentert oppskriften i en håndbok. En kasse med en Camera obscura, stativ, kjemikalier, ferdig preparerte plater og  alt utstyr som kreves til prosessen presenteres. Kassen hadde en prislapp. Den kunne kjøpes og brukes umiddelbart. 


Jeg vil gjette at det ikke var rent få av de tilreisende pressefolkene som kom hjem med dette praktiske tryllesettet i bagasjen. I vår tid er disse mekanismene mer selvfølgelig. Vi har tilgang på sauseoppskrifter, men de fleste av oss fortrekker den lettvinte posesausen. Daguerre solgte utstyr og ferdig preparerte plater til hele verden i de ti årene prosessen hans skulle vare i tillegg til den behagelige, årlige utbetalingen fra staten.


Den kalde krigen.

Men den store bomben, og grunnlaget for at jeg må starte denne historien i Paris; var nyheten om at den Franske staten hadde frikjøpt patentet, og skjenket det som en gave til hele verden ”le monde entier”. Vel – nesten hele verden. Den Franske republikkens sjenerøse gave omfattet nemlig ikke England. Der hadde Daguerre allerede tatt ut patent  kort tid i forveien (Patent No. 8194).

Forholdet mellom Frankrike og England har sjelden vært nært og vennskapelig. Så jeg vil tro dette varmet mangt et Fransk hjerte. Det var bare 24 år siden Napoleons sviende nedlag ved Waterloo I Paris kunne man fremdeles, nesten fornemme lukten av Black pudding etter de Britiske soldatene, og det er ingen god duft for stolte Franke neser.

Oppvåkningen.

Bare dager etter Aragos rapport 7. januar 1839 sitter den Engelske godseieren William Henry Fox Talbot og leser om Daguerres resultater i The Literary Gazette. Trolig satte han uoffisiell verdensrekord i å komme seg på beina. Han skrev øyeblikklig et brev til Arago. I dette brevet påberoper han seg å være først og derfor fotografienes rette oppfinner. Ja slik går det når man utsetter ting.

Talbot var ingen hvem som helst. Han var utdannet ved Cambridge i mattematikk og astronomi. Medlem av Royal Society og parlamentsmedlem i perioden 1833 -1834. Hans interesser omfattet i tillegg, kjemi, botanikk, filosofi, kunsthistorie, egyptologi og filologi. Om ikke dette var nok, brukte han sine siste år på å dechiffrere syrisk kileskrift.  Hvis du fremdeles ikke er overbevist, kan jeg legge til at når lille Henry var syv år regnet han ut hvor mange miles han hadde forflyttet seg hittil i sitt liv. Tallet han kom frem til var 2, 717 opphøyd i femte. Om Henry var en aktiv krabat eller ikke kan du finne ut ved å regne ut hvor langt du selv forflyttet deg dine første syv år.

I følge ham selv startet hans interesse for fotografi i Italia.
Dette er hans egne ord:

 "(In) October, 1833, I was amusing myself on the lovely shores of the Lake of Como in Italy, taking sketches with a Camera Lucida, or rather, I should say, attempting to make them; but with the smallest possible amount of success...

After various fruitless attempts I laid aside the instrument and came to the conclusion that its use required a previous knowledge of drawing which unfortunately I did not possess.

I then thought of trying again a method which I had tried many years before. This method was to take a Camera Obscura and to throw the image of the objects on a piece of paper in its focus - fairy pictures, creations of a moment, and destined as rapidly to fade away...

It was during these thoughts that the idea occurred to me... how charming it would be if it were possible to cause these natural images to imprint themselves durably and remain fixed on the paper!"

Prosessen.

Da han i januar 1834 returnerte hjem til Lacock Abbey, startet han sine eksperimenter for alvor. I denne perioden utviklet han det han kalte Photogenic Drawings. Ved å legge gjenstander på et papir behandlet med sølvnitrat (senere sølvklorid) fikk han negative bilder ved eksponering i solen.
I likhet med de fleste andre som eksperimenterte med foto på denne tiden, benyttet han de ca. 100 år gamle forskningsresultatene til Johann Heinrich Schulze (168 –1744). Oppdagelser av kjemiske forandringer i sølvnitrat ved lyseksponering. Denne forskningen ble videreført av den Svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele (1742–1786) mot slutten av syttenhundretallet. Talbot kunne spart seg for mye bryderi hvis han hadde kjent til pottemakeren Thomas Wedgwoods (1771-1805) forsøk, men det fikk han, i følge ham selv, først kjennskap til senere.


Motbakken.

Fox Talbot støtte på de samme problemene som alle hans konkurrenter. Bildet ble negativt, lysfølsomheten var for dårlig og bildet ble ødelagt når man betraktet det i lyset. Den allsidige vitenskapsmannen hadde kanskje bedre forutsetninger enn de fleste til å løse disse hindringene, men det viste seg å ikke bli så lett. Det ble en lang pause fra 1835 til Daguerre fikk sparket ham i gang igjen i 1839. 25. januar 1839 annonserte Fox Talbot sin ufullendte oppdagelse for Royal Society i håp om å komme Franskmannen i forkjøpet. Men de fleste var enige om at Photogenic Drawings nok ikke ville nå det brede publikum.

Tiden var moden for å putte papiret i Camera Obscura. Han plasserte mange bitte små kameraer rundt omkring på Lacock Abby. Musefeller som hans kone omtalte dem. Eksponeringstiden var på dette tidspunktet rundt to til tre timer. Ikke særlig praktisk for rugbyfotografene med andre ord.


Gjennombruddet.

Lysfølsomheten i Talbots fotopapir egnet seg best til å fange skygger i vinduskarmen. De var ubrukelige i datidenes kamera med en lystyrke rundt blender 16. Med nåtidens optikk kunne han ha kortet denne tiden ned til ca. 45 sekunder, men så var det dybdeskarpheten da. Kort fortalt kom gjennombruddet når han gjorde sølvklorid mer lyssterkt ved hjelp av Gallic acid. Han kunne dermed fremstille negativer i Camera Obscura med overkommelige lukkertider. Ved hjelp av smeltet voks kunne Fox Talbot gjøre papirnegativene såpass transparente at de kunne kontaktkopieres til en positiv kopi.

Talbot patenterte sin prosess (British Patent No. 8842) 8. februar 1841, under navnet Calotypi, etter det Greske ordet ”kalos” som betyr vakker. Han tok ut en ny forbedret patent i 1843 (No. 9753).


Bremseklossen.

Talbots patent kan sies å ha vært en hemsko for utviklingen av fotografiet på denne tiden. I motsetting til Daguerre som satset på salg av utstyr og materialer, skulle Talbot tjene sine penger på lisenser. Henry Snelling, forfatteren av boken "The History and Practice of the Art of Photography" fra 1849, skrev følgende om Fox Talbot: "He is a man of some wealth, I believe, but he demands so high a price for a single right.... that none can be found who have the temerity to purchase." 


Talbot gikk heller ikke av veien for å saksøke de han mente brukte prosessen hans uten lisens. Patent ble i tillegg til England tatt ut i Frankrike, Wales, men ikke i Skottland. Resultatet var at Skottsk fotografi blomstret i denne perioden.


Konkurransen.

Dyr lisens er den ene av to forklaringer på hvorfor Daguerreotypiet ble mest populært i de ti årene disse prosessene skulle leve side om side. Riktig nok fantes det en del Engelske Calotypister, men i England måtte man jo også betale lisens for bruken av Daguerreotypi.

Vi kan bare spekulere over hvorfor Daguerre tok ut patent i England. Det kan være at han trodde den Engelske regjeringen ville kjøpe fri patentet på samme måte som den Franske. Det kan også ha vært at han på dette tidspunktet ikke visste at den Franske staten ville kjøpe patentet og dermed sikret sine rettigheter. Selv om det er lite trolig. Men slik det endte var ingen god løsning for Daguerre. Det var ytterst få som lisensierte Daguerreotypiet på den store øya, og dermed også et labert salg av preparerte plater og håndbøker. Det ville utvilsomt vært lønnsomt for Daguerre å frigi patentet selv. Alt dette åpner for konspirasjonsteorier. Kan det ha vært et krav fra Franske myndigheter at Daguerre utestengte England fra den sjenerøse gaven? Tro hva du vil. Det får vi nok aldri vite.

Den andre forklaringen på hvorfor Calotypiet ikke vant de store tilhengerskarene, var skarpheten i bildene. Mens Daguerreotypiet den dag i dag fremstår; skarpt , blankt og eksklusivt, gav papirnegativet et uskarpt og kontrastløst inntrykk. Selv om negativet kunne gjøres relativt transparent med voks, ble papirstrukturen i negativet kopiert til kopien. Fox Talbots venn og alliert Sir John Herschel (1792–1871) reiste våren 1839 på et besøk til Paris. Da Arago viste ham en Daguerreotypi uttalte han følgende: ”Sammenlignet med Mr. Daguerres bilder er det som Mr. Talbots bilder betraktes gjennom en skodde.” – Det er fra sine egne man skal ha det.

Nå var det selvfølelig ikke slik at den velutdannede godseieren ikke tenkte muligheten av å bruke en glassplate som base. Men emulsjonen ville ikke under noen omstendighet sitte fast. Det skulle gå ti år før dette problemet ble løst av hans landsmann Frederick Scott Archer (1813–1857). En mann som ikke var redd for å bære mørkerommet sitt på ryggen.

Det var også åpenbare fordeler med Fox Talbots negativ teknikk. Det kunne fremstilles et ubegrenset antall kopier, og det gav kommersielle muligheter. Talbot startet et verksted for masseproduksjon av kopier, og i 1844 gav han ut verdens første bok illustrert med fotografier. ”The Pencil of Nature” besto av 24 fotografier alle var håndkopierte Calotypier. Planen var 50, men Talbot rakk bare å produsere 24. Boken dukker av og til opp for salg, men du bør ha en tykk lommebok. Selv opptykk koster en liten formue på Ebay. Lurer du på hva du skal kjøpe til fødselsdagen, min fikk du svaret nå.

Talbot fikk både lite ære og penger (ikke det at han trengte de) ut av sitt arbeid, og han måtte se sin prosess stå i skyggen av Daguerreotypiet. Men negativprosessen er fremdeles i bruk. Talbots tanker og meninger om fotografi viste seg å stemme. Han etterlot seg en produksjon på over 4 000 fotografier (Tatt av ham og hans ansatte) som i dag ivaretas av The British Library. 

Du kan ta en pilegrimsreise til hans hjem i Lacock Abbey, hvor det nå er museum og utstillinger. Det er om lag to timers kjøring fra London. Husk å kjøre på den negative siden av veien. Hunder er kun velkommen vinterstid.


Kilder:
William Crawford: The Keepers of Light: A History and Working Guide to Early Photographic Processes. (Som er bra på prosessbeskrivelser)

Derek Wood: Artikler i ”The history of Photography” (Ligger på web)

Malcolm Daniel. Department of Photographs, The Metropolitan Museum of Art: Webside

Roger Erlandsen: «Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!» Om fotografiens historie i Norge de første 100 år 1839 -1940 (Som alle fotografer og fotohistorieinteresserte må ha i bokhylla)

Og gamle notater som sikkert inkludere mange andre kilder. Engelskmenn vet å skrive om sine helter.

Takk til meg selv for å ikke falle for fristelsen til å dra noen fiffige ordspill rundt Fox. Som for eksempel: Den lure reven Fox Talbot bla bla bla. Jeg styrte også elegant unna sammenligninger mellom kvaliteten i Talbots bilder og det Engelske bilmerket Talbot.



4 kommentarer:

  1. Veldig bra.Jeg må innrømme at det ikke var fotohistorie som fenget mest på fotoskolen.Venter i spenning på del 2 hvor vi får forklaringen på hvorfor han gikk fra fotografiet og over til bilindustrien.Var det for endelig å fremstille noe i farger? Eritrysen ble vel brukt for å få til denne rødfargede lakken antagelig....erik fuglseth

    SvarSlett
  2. Som du skjønner Erik var Talbot en allsidig man. Han bygget kanskje ikke biler, men skisserte en slags forbrenningsmotor.
    Et rør med en sylinder festet til et svinghjul. Som jo selvfølgelig ikke kunne brukes til noe. Men han sørget nok en gang for å bli nummer to. Nemlig den andre fotoprosessoppfinneren som oppfant en forbrenningsmotor.
    Niépce, mannen bak historiens første bevarte fotografi oppfant nemlig verdens første fungerende forbrenningsmotor. Han har bursdag 7. mars. Det skulle ikke forundre meg om motoren hans dukker opp på denne bloggen da.

    SvarSlett
  3. Siden du nevnte skottene kommer det vel en podcast om Hill og Adamson etterhvert?

    SvarSlett
  4. hehe. God idé Nicolai. En times podcast hvor jeg levende beskriver rutene i kiltene.

    SvarSlett