Er private fotoskoler pepperkakehus i skogen?

Advarsel:
Dette innlegget er langt og innholdet er drepende kjedelig. Sjansen for å holde seg våken hele veien er lik null. Anbefales til personer med søvnproblemer eller religiøse minoritetsgrupper som ønsker å straffe seg selv for sine synder.

Under overskriften ” Overetablering av grunnleggende fotoskoler i Skandinavia?” stiller Roy Gabrielsen spørsmålstegn ved det han kaller en jungel av private fotoskoler. Utgangspunktet for hans betenkning er Magnar Fjørtofts kommentar til et debattinnlegg om kongebildene. 

Gabrielsen legger til rette for debatt med høy temperatur i sitt innlegg. Men responsen har vært lunken. Det er litt tragikomisk, og jeg måtte trekke litt på smilebåndet. I mine ti  år i Norske reklamefotografers styre erfarte jeg nemmelig akkurat det samme som Roy gjør nå. Nevnte man ordet utdanning eller skolepolitikk, ble lokalet tømt raskere enn en oljetanker på grunn i skjærgården. Da satt jeg som regel  igjen, sammen med nettopp Roy og en liten håndfull andre. Ville man arrangere medlemsmøte om dette temaet var det tilstrekkelig å kjøpe et 6-pack øl og en pakke pølser. Engasjementet rundt hvordan vi håndterer fotoutdanning i Norge står i skarp kontrast til antallet private skoler og studenter.

Selv hadde jeg heller ingen planer om å kaste meg inn i debatten denne gangen. Eller burde jeg heller si, den manglende debatten? Jeg er langt fra uenig i mange av påstandene fra innlegget og kommentarene, men helt uenig i andre. 

Nå har nok de fleste allerede sluttet å lese, men til de få som har jobbet seg helt hit, vil jeg si at jeg mot slutten skal si hva jeg mener om det eksisterende utdanningstilbudet i Norge og utlandet. Men først litt kjedelig historikk. Denne bloggen skal jo også fungere som terapi for meg. Derfor skriver jeg nå ut mange års sinne og frustrasjon. Jeg vil legge til at jeg som deltidslærer ved en privat fagskole er en part i saken, og derfor kan mine meninger preges av min egen selvtilfredshet. 

Mitt første møte.

En gang på nittitallet deltok jeg på et møte mellom byråkrater, bransjefolk og ansatte i videregående skole. Møtet fant sted på Strømmen. Den gangen, én av fire skoler i Norge som tilbød yrkesrettet fotoutdanning. Yrkeskole het det da. Dette var i forkant av planleggingen rundt videreføringen av reform94 som var kroken på døra for fotolinjene og overgangen til den nye studieretningen Medier og kommunikasjon.

Jeg representerte Norske Reklamefotografer sammen med Bjørn Høgrann (1934 - 1999).  Bjørn var en stor mann på alle måter. I mine øyne er det ingen andre enkeltpersoner som har betydd så mye for Norske Fotografer. Han markerte seg som fotograf, men også som talsperson og fotopolitiker. Høgrann var en sentral brikke i arbeidet som resulterte i at fotografi ble omfattet av opphavsretten i Norden. Så når du sjekker bankkontoen din kan du skjenke noen varme tanker til Bjørn. Når Høgrann grep ordet snakket han vanligvis rolig, pedagogisk og med humor, et sted mellom 45 minutter og en time. Gjerne lengre hvis møteleder lot ham. Men tilbake til møtet.

Bjørn ba om ordet, men ordstyrer drøyde i det lengste. Nå Høgrann endelig fikk ordet var den ellers så koselige eldre mannen forvandlet til en ildsprutende drage. Han startet med å hudflette byråkratene før han systematisk jobbet seg igjennom resten av aktørene som var tilstede. Hakeslippet mitt var så stort at et bowlingkule ville fått plass i munnen. 

Jeg forsto ikke på dette tidspunktet hvorfor Bjørn kunne bli så sint og frustrert, og dette på et tidspunkt hvor møtet knapt hadde begynt. Svaret fikk jeg gradvis etter mange år med fotoskolepolitikk.

Løftet om høgskole.

Pressesenteret som ble bygget til olympiske leker på Lillehammer ble spesialinnredet for å  romme en ny høgskole for blant annet fagfotografi. Mørkerom og atelierer  ble bygget. Høgskole ble det, men uten fotografi. De fleste i det fotografiske miljøet ønsket å skille foto fra tegning, form og farge, og heller knytte fotografiet sterkere til film og TV. Det faktum at fotografi først og fremst brukes som et kommunikasjonsverktøy gjør denne tanken logisk.  Lillehammer hadde vært en perfekt løsning. Sammen med det planlagte film og TV-studiet ville synergieffekten være god . Jeg skal ikke gi meg inn på noen utredning om hvorfor dette ikke ble gjennomført, men det var ikke bransjenes stolteste øyeblikk.

Hver by sin fotograf.

En god del år senere fikk jeg lese et brev stilet til Kirke og undervisningsdepartementet fra en stor fotograforganisasjon. Jeg lar organisasjonen og brevskriveren være anonym.

Brevet innledet med en liten analyse av behovet for fotografer. Man kunne lese at det er optimalt med én fotograf i hver by. De større byene to fotografer, og noen flere i de største byene som Oslo, Bergen og Trondheim. Så kom det som gjør at jeg husker dette brevet for resten av livet. ”Fotografer er som regel annen eller tredje generasjon fotografer”. Som regel nedarves yrket altså? – Jeg trodde ikke mine egne øyne. Brevet konkluderte med at man kun behøvde å utdanne et mindre antall fotografer. Det ble foreslått et tall, men det husker jeg ikke. Og jeg orker ikke gå ned å lete frem brevet som jeg har liggende et sted i arkivet. Eller ”rotet” som det vanligvis blir kalt. Jeg tror de ansatte i departementet også humret litt over denne analysen, men brevet har sitt klare budskap. Fotografbransjen med dens foreninger er mest opptatt av sin egen konkurransesituasjon, og de er ikke modne til å være en part i forhandlingene om rettingen i offentlig fotoutdannelse. Informasjonen er sprikende og alle er uenige seg imellom. Dette gav departementet klar beskjed om, på et møte i forbindelse med planleggingen av innholdet i Medier og kommunikasjonslinjen. Bransjens ståsted er; tror jeg, dessverre mye den samme i dag. Som jeg kommer tilbake til.

Skulle noen spørre meg om jeg synes utdanningsbyråkratene er idioter, er svaret at jeg synes de på egenhånd kunne gjort sine behovsanalyser. De burde også kunne skille nyttig og riktig informasjon fra idiotuttalelser som at kunnskapen om fotografi overføres fra far til sønn, eller mor/datter. Men etter erfaringer med prosessen: Medier og kommunikasjon i videregående skole, vil jeg ikke fremstille de som idioter men kanskje heller som trassige. Ingen armer, ingen kake.

Vi prøver igjen. 

Høgskolen i Buskerud startet i 2003 arbeidet med en søknad om fotografutdanning. Plasseringen i Drammen var perfekt med sin nærhet til Oslo. De eksiterende studiene, visuell kommunikasjon og lysdesign ville også gi gode muligheter for suksess.

Jeg satt i en rådgivningsgruppe for dette prosjektet sammen med blant annet Roy Gabrielsen, Arne Glomdal og Arild Sønsterød. Forprosjektet var, så vidt jeg husker, støttet av Norske fagfotografers fond og Norges Fotografforbund under Arilds Sønsterøds formannsperiode.  Arne Glomdal og jeg gjorde også en relativt stor jobb med å lage et rammeverk for studiet. Søknaden gikk ikke gjennom. Høgskolen fikk ikke tilleggsbevilgningene de trengte.

Det interessante var at Gabrielsen ble hudflettet av deler av sin egen organisasjon for å ha deltatt i denne arbeidsgruppen. Kritikken kom tilfeldigvis fra Trondheim der landets eneste private fotoskole hadde sitt sete. Jeg måtte selv kaste meg i bilen og kjøre til NFFs landsmøte på Hamar for å hjelpe til med å roe gemyttene.  De som satt i salen skjønte nok ingenting. De som ikke rakk å rømme før dørene ble lukket vel og merke.

Vi som jobbet for denne søknaden prøvde å snike oss rundt uten at noen skulle vite det. Men det Høgskolen i Buskerud hadde behøvd var et massivt press mot Norske myndigheter der viktigheten av en høyere utdanning ble vektlagt. På vegne av NRF, hvor jeg var leder, prøvde jeg en liten smart venning. Jeg skrøt av myndighetens kloke valg i forbindelse med Medier og kommunikasjonslinjen, men siden dette i seg selv ikke var en fotoutdanning  mente jeg de nå hadde sjansen til å fullføre sin edle handlig. De tok ikke agnet.

Dette var min siste befatning med fotoskolepolitikken. Det var dråpen. Møtet i Hamar var en så surrealistisk opplevelse at jeg vurderte å kjøre innom politistasjonen for blodprøve. Kanskje noen hadde smuglet narkotiske stoffer i kaffen min, og at alt bare var fantasier. Men dessverre. Jeg trykker fremdeles ikke ”liker” på NFFs Facebookprofil.

Markedskreftene slippes fri.

I tiden som fulgte dukket det opp flere private fotoskoler. Som det blir påpekt. Med vekslende kvalitet vil jeg tro. Det vet jeg ingenting om, og har overhodet ingen planer om å uttale meg om. Men det er viktig å påpeke at også studentene er av vekslende kvalitet.

Selv jobber jeg deltid som lærer på en privat fagskole. Min interesse for å se gode fremtidige fotografer utvikle Norsk fotografi er ikke borte. Det er politikken jeg har langt opp i halsen. Jeg gjør ikke denne jobben av økonomiske årsaker (Det er bedre betalt å fotografere), men for min egen faglige utvikling skyld. Systematisere kunnskap og fordype seg er noe som ikke er så lett i en travel hverdag, men noe man må finne tid til når man skal undervise. Det er også et kjent faktum at fotografiet utvikler seg i rasende fart. I denne jobben møter jeg unge mennesker som skal utvikle fotografiet videre. Jeg føler mange ganger at lærer jeg like mye av dem som de lærer av meg.

Studenten Raymond Engmark påpeker, i en kommentar til Roys innlegg, at privatskolene ikke kvalitetssikres godt nok. Det er jeg ikke uenig i, men jeg kan heller ikke se hvordan denne jobben kunne vært spesielt mye bedre. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) gjør en grundig jobb med godkjenning av studiene. Men de kan ikke sitte i klasserommet på den enkelte skole til en hver tid. De kan heller ikke basere seg på rykter og sladder. Studenters missnøye med skolene er ofte et uttrykk for frustrasjon med egen innsats og forventninger. Det er også NOKUT som kvalitetssikrer offentlige universitet og høgskoler. Jeg ser ingen grunn til at de skulle gjøre en bedre eller dårligere jobb der.

Engmark viser også til en master eller doktorgradoppgave som omhandlet risikoen for at fotograftittelen vil forsvinne. Det kunne vedkommende spart seg. Oppgaven burde i det minste omhandlet hvorfor fotograftittelen forvant for tretti år siden. Det er opp til en hver å trykke visittkort hvor man påberoper seg å være fotograf. Tittelen ”fotografmester” kan derimot ikke hvem som helst bruke, men den sier også lite om kvaliteten du kan tilby. Fotograf er ikke en tittel. Det er noe du kaller deg hvis du lever av å fotografere eller prøver å leve av å fotografere. Om du duger eller ikke vil markedet avgjøre. Nå er neppe markedet kompetent til dette, men hvem er? Kunne vi bruke landskonkurransenes jury til dette?
  

Det er også litt komisk at den omtalte masteren ble tatt i Australia. Landet som har gjort bachelor og mastergrader til big business. Australske universiteter synes det er rett og rimelig og dele ut en master i fotografi etter to år, hvis du for eksempel har bachelor i idéhistorie fra Norge.  Husk å ta med skolepenger når du reiser. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan bli flink fotograf etter studier down under, men du har ingen garanti for god undervisning fordi skolen er et universitet. Dette gjelder for de fleste andre land også, selv om de er gjerrigere på mastergraden.

Hva er kvalitet i utdanningen?

I den siste av de to kommentarene, etter Roys invitasjon til debatt, skriver JEM at en fotoutdanning ikke bare bør bestå av møte med anerkjente fotografer. Det har han selvfølgelig rett i. Men han berører også selve nerven i hva som er god og mindre god fotografutdanning. Et godt opplegg er viktig, og det er dette NOKUT delvis kan kontrollere. Men etter min mening er det lærerkreftene som er avgjørende. Skolens oppgave er å skaffe kunnskapsrike fotografer med gode pedagogiske evner, og de vokser ikke på trær. Det er en lang og krevende prosess og spore opp disse individene, og innebærer også en del prøving og feiling. De har ikke et stempel i pannen hvor det står pedagog. Det er derfor lettere og etablere en fotografutdanning i mer folkerike områder. Eller burde jeg si fotografrike. Jeg har ingen tro på etablering av skoler rundt om kring i landet. Da omfatter jeg ikke den allerede veletablerte Fotofagskolen i Trondheim.

Profilerte fotografer som kommer på besøk har en lavere pedagogisk verdi, men en desto høyere verdi som inspirasjon for studentene. Å basere en utdanning på dette alene er galskap. Det kan jo også være en årsak til at profilerte fotografer har blitt profilerte. Kanskje de er flinke? I en ideell verden hadde det i det minste vært slik.

Innholdet i en god fotografutdanning.

Tidligere var fotoutdanning en mer eller mindre teknisk opplæring. Man måtte lære å bruke utstyret, sette lys, blande kjemi, lage gode kopier på mørkerommet, lysmåling, filtrering osv. Det samme må man også lære i dag bortsett fra at kjemi er byttet med photoshop. Men å basere en utdanning bare på disse tekniske aspektene er å gjøre studentene en bjørnetjeneste.

Magnar Fjørtoft skriver i sin meget velformulerte og reflekterte kommentar til kongebildedebatten, at fagfotografene (han mener portrettfotografer vil jeg tro) er svært opptatt av lyssetting og positur, men at de blir mer usikre i spørsmålet om bildets retorikk. Dette er en god oppsummering. Fjørtoft overdriver ikke. Siden ingen leser dette allikevel, tør jeg påstå at mange selv suksessfulle fotografer verken er opptatt av teknikk eller bilderetorikk.

I en fotografutdanning er det viktig med teknikk på kort sikt og spesielt viktig med bilderetorikk på lang sikt. Er studentene for dårlig teknisk skolert vil de ikke kunne utføre enkle jobber i begynnelsen. Har de for dårlig grunnlag i bildekommunikasjon og fortellerteknikk vil de ha et dårligere utviklingspotensial på lengre sikt. Begge disse delene må blandes i det vi kan kalle en fagfotograf. Det vi ofte referer til som teknikk er verktøy for retorikken. Vi lærere som følger studentene gjennom studiet ser at det er i overkant mye de bør lære på kort tid. Skal de ha noen mulighet til å henge med må livet mer eller mindre renskes for alt annet de to årene det pågår. Det krever også god struktur og et visst modenhetsnivå.

Den ideelle modellen for fotoutdannelse mener jeg er en blanding av skole og opplæring i bedrift. Medieskolerne i Viborg bruker dette systemet. Studentene må på forhånd skaffe seg en arbeidsgiver, hvor de er læregutt deler av året. Så går man på skolen resten av året. Det betyr at skolen kan legge mindre vekt på den praktiske delen av undervisningen. Det tar bedriften seg av. Problemet med denne modellen er at det kan være vanskelig å finne en praksisplass. Jeg hadde selv en lærling på denne ordningen, men fant det umulig å ha en ansatt som plutselig var borte et par måneder når det var som mest travelt. Studentene har heller ikke noen garanti for at praksisplassen er fullgod opplæring. Som tidligere nevnt finnes det gode og mindre gode fotografer med større eller mindre pedagogiske evner.

Oppsummering.

Som du sikkert nå har forstått har jeg vært ivrig etter å få etablert en høgskole utdanning i Norge. Argumentet for dette er at vi på det tidspunktet ikke hadde noen fagfotografutdanning i hele tatt. Sett bort i fra opplæring i bedrift selvfølgelig. Nå har vi som alle vet et bredt privat utdanningstilbud, men jeg mener fremdeles at en høgskole ville hatt en viktig plass. Men jeg mener ikke at en treårig høgskole nødvendigvis ville utdanne bedre fotografer. Jeg har to hovedargumenter for dette.

I en treårig bachelor utdanning tar de akademiske kravene mer enn et år av studiet. Lærerne vil derfor ha mindre en to år til å lære studentene faget. Det fikk jeg og Glomdal merke i arbeidet med rammeverket for høgskolen i Buskerud. Dette gjelder også for utenlandske skoler universitet og høgskoler.

En offentlig høgskole kan ikke hente inn eller betale for lærerkrefter på samme måte som private fagskoler. De må basere seg på fast ansatte lærere i større grad. Det er både en fordel og ulempe. Men jeg mener ulempene er større. Lærere må ha formell utdanning og pedagogisk kompetanse. Jeg er redd en høgskole ville sitte igjen med en lærerstab av eldre fotografer med liten nærhet til bransjen og yngre fotografer med mastergrad fra Australia som ikke klarer å etablere seg som fotograf.

Men en offentlig høgskole har også fordeler. Skolen vil kunne fungere som et forskningssenter og de akademiske kravene vil også bringe frem viten om vårt fag som privatskolene verken har tid eller egner seg til med sine innleide lærere. Offentlige skoler har også bedre pedagogisk kompetanse og oppfølging av lærerne.

Om privatskolene er pepperkakehus i skogen, som kun eksisterer for å lure penger fra naive ungdommer med urealistiske drømmer, vet jeg ikke. Jeg kan kun snakke for den jeg selv jobber på, og delvis om en annen som jeg kjenner noenlunde. Men jeg mener bestemt at skoler som passer beskrivelsen over ikke vil leve særlig lenge. Evig eies kun et dårlig rykte. Antallet studenter som ønsker å studere fotografi vil styre hvor mange som etableres. Ikke Norges Fotografforbund. Heldigvis. Privatskolene er også det eneste tilbudet vi har innenfor Norsk kontinentalsokkel.

Jeg er skeptisk til mange utenlandske bachelorstudier. Mange er gode, men stort sett er studentene mer overlatt til seg selv enn de er vant til fra Norge. Mange utenlandsstudenter skusler  derfor bort studietiden sin på stranden eller diskotekene.

Så til det siste argumentet. De private fotoskolene utdanner langt flere fotografer enn det er behov for. Ja, og musikkskolene utdanner lagt flere rockestjerner enn det er behov for. Reklameskolene langt flere reklamefolk, dramaskoler alt for mange skuespillere. Jeg tipper søkerne har sjekket antallet ledige fotografjobber på Finn.no før de søker fotografutdanning. Hvis etablerte fotografer føler seg truet av nyutdannede konkurrenter burde de skjerpe seg. De etablerte portrettfotografene når under 5% av det Norske folk. Jeg tror det er plass til en god del nytenkende unge fotografer som kan knekke koden for å nå de siste 95%.