Nye kongebilder

I skrivende stund er debatten om de nye ”kongebildene” i gang.  Overraskende? Neppe. Den som påtar seg dette oppdraget bør ha selvtillit nok til å tåle åpen juryering i en uke eller to. Som vanlig er fagmiljøet delt i to. De som liker bildene og de som synes det er det verste de har sett. Noen har også sterke meninger om at man ikke skal kritisere andre uten at de kan forsvare seg. Hvilket fotografen verken kan eller bør.

Fotografen i skuddlinjen denne gang er Sølve Sundsbø.
Bildene kan du se på slottets hjemmesider.

Selv synes jeg kongebildene skal diskuteres på lik linje med kongehusets eksistens og de kongeliges gjøren og laten. Takker du ja til dette oppdraget må du forvente uenighet om det var vellykket  eller ei. Men innefor en grense. Man trenger ikke være slem. Og som regel er det heller ingen grunn til det. Alle vi som jobber med massepubliserte bilder kan forvente at de blir analysert og vurdert både av venner og skeptikere. Forskjellen er at vi slipper å lese om det i avisen eller høre det på radio. De som liker bildene vil kanskje oppmuntre oss med sine kommentarer når vi treffes. Mens de som ikke liker bildene vil baksnakke oss isteden. Det ville nok vært mer lærerikt å høre tilbakemeldingene på radio. Men kanskje ikke særlig hyggelig.

Det som slår meg med debatten er at den ikke er særlig nyansert. Skal vi tolke meningsytringene er bildene enten bra, eller så er det slett håndverk med dårlig lys, komposisjon og positurer. Hvilket ikke sier så mye. Fotografi er ikke mattematikk, men etter som jeg har hørt, er heller ikke mattematikk mattematikk. Det er kanskje ikke så lurt og nyansere argumentene sine hvis budskapet er at kongehuset burde valgt en annen fotograf. Da er det kanskje best å kjøre hardt på med negativitet? Og visa versa. Det har jeg i alle fall lært når jeg har sittet i diverse juryer i foto konkurranser. Men det gjør ikke debatten mer intelligent for publikum. Og bidrar heller ikke til å gi slottet god informasjon.

Det interessante er etter min mening ikke om komposisjonen eller lyset ”sitter som det skal”, men snarere hva bildene skal brukes til og hvem som skal bruke dem, hva bildene skal utrykke og fortelle om kongefamilien. Og om de gjør nettopp det? Hva Slottet har ment om dette, eller hvor dype diskusjoner og vurderinger de har lagt til grunn får vi ikke vite. Men jeg vil gjette noe i retning av: Folkelige, sympatiske, litt nedtonet men allikevel tydelig kongelighet/verdighet, disiplin og empati. Med en glidende skala i henhold til alder og rang. Og selvfølgelig se så godt ut som mulig. Slik ville det i alle fall ca. hørt ut om jeg hadde skrevet briefen. I tillegg bør bildene ikke være tidløse, men ha et tydelig stempel av vår tid. Regler for image gjelder for alle, og spesielt for kongefamilien. Vi elsker våre kongelige når de løser billett på T-banen, men vi ville misslike at de gikk rundt på kjøpesenteret i joggedress. Og hvis mine gjettinger (Det er vel ikke så vanskelig å gjette) er riktige, har fotografen lykkes så noenlunde med det meste og veldig bra med noe?

Siden dette er min blogg kan jeg breie meg med mine egne personlige meninger. Både faglig begrunnede, og subjektive. Men før jeg hakker løs vil jeg si at modellene kanskje ikke er fotografens førstevalg hvis han sto fritt til å velge fra et modellarkiv. Dette er personer som ikke er lette å fotografere. Det trenger man ikke være fotograf for å forstå.

Lys:
Bildene blir bland annet kritisert for dårlig lyssetting. Sett utafra regler for lyssetting i klassiske og tidløse portretter, ja.  Men som jeg allerede har nevnt skal de ikke være tidløse. De skal bære et tydelig stempel av 2011. Hvis ikke mister de deler av sin historiske verdi. Spesielt for historikere som studerer fotografi. Denne lyssettingen er en del av vår samtid. Og den kler modellene meget bra etter min mening. Kanskje med unntak av bildet av ”Kongen i profil med frakk”. Etter mine rimelig teoretiske analyser: Bestått i lyssetting. (Dette er kvalmt, men det er min blogg.)

Uttrykk:
På bakgrunn av gjettingene mine om kommunikasjonen og imageoppbyggingen bildene bør ha. Bør bildene vise en blid, vennlig og verdig kongefamilie. Hvor er Ari Behn når vi trenger ham? Vi må huske at bildene også brukes som pressebilder og derfor må alvorlige bilder også være tilgjengelige for pressen under overskrifter som ikke er til å smile av. ”Norge blir republikk”,  ”Spinnakerfiasko i Mexicogulfen” for å nevne et par eksempler. Utfordringen er da å finne bilder hvor utrykket er alvorlig, men vennlig. Har Sundsbø lykkes med det? Ja det har han. I utvalget på Slottets hjemmeside mangler kanskje de alvorlige utrykkene med mer kamerakontakt som kan uttrykke sympati. Men det er nok ikke fotografen som har bestemt utvalget hele veien.
Bestått i uttrykk.

Positurer:
Kroppspråk er selvfølgelig ekstremt viktig i kongelige portretter. I gamle kongemalerier av for eksempel Henrik VII brukte de kongelige ofte en positur som vi i dag kaller for ”påfuglen”. Beinstillingen er bred med den ene armen i siden og den andre armen i en nitti graders vinkel foran seg som om han viser muskler. Albuene rett ut til siden og gjerne klær drapert over armene for å fylle i mellom.  Den gangen var konger i krig og holdt sitt folk nede med makt. Så posituren var ikke tilfeldig valgt. Den utrykker at du er stor, sterk og mektig. Jeg tror Kronprinsesse Mette Marit ville vekket latter med denne posituren. Men jeg synes allikevel at fotografen burde brukt en liten nyanse av dette i bildene. Dronningen stikke albuene til siden med hendene samlet. Det gjør hun av seg selv i Tv-intervjuer og offentlige sammenhenger. De kongelige blir litt mye ”soldater” av ”stolpepositurene”. Flere av bildene er heller ikke helt bra med tanke på hender.
Likevel: Bestått i positurer.

Komposisjon:
Her kommer det tydelig frem at Sundsbø kommer fra motefotografi og ikke har fått opplæring i flatebehandling og vektfordelig. Noen er litt på kanten, andre er ”katastrofale” (I gåsetegn fordi det ikke er noe som heter katastrofe i fotografi. Ingen dør eller blir skadet), de fleste er helt OK, og noen få er nytenkende og kjempebra.  Ikke vet jeg om bildene er beskåret av andre etterpå. Men det er mye merkelig beskjæring av uniformslue, armer, hender osv. Linjer i bakgrunnen som vokser ut av neseroten osv. Gamle fotolærere ville vri seg i graven. Nye fotolærere vrir seg vel i sofaen eller hvor de måtte være. 

Jeg undres litt over hvorfor de på flere av gruppebildene er oppstilt på rekke. Er det en slags polonese? Og hva med det smilende profilbilde av Dronning Sonja? Hvem smiler hun til? Sammenlign det smilende profilbilde og profilbilde med vindu. Vinduet forklarer posituren og gir historiefortelling til bildet.  Det forteller kanskje om hennes lengsel etter et liv utenfor Slottets murer. Hadde hun hatt et smil ville vi kanskje sett for oss barnebarna leke i hagen utenfor. Historiefortelling i portretter er ikke lett, men ofte det som gir toppkarakterer.
Stryk i komposisjon og elektrisk stol for beskjæring.

Retusj:
Generelt er jeg motstander av synlig retusj i portrettering. Med det mener jeg at urenheter skal klones bort og ikke kontrastjusteres med hjelp av uskarpe lag i blandingsmodus. Men dette er jo kongelige. De skal være halvguder. Og det er veldig tidstypisk. Det gjelder også fargejustering i hud. Bra jobba. Men hvorfor er ikke bakgrunnene retusjert?
Bestått i retusj

Konklusjon:
Jeg synes Sølve Sundsbø har gjort en hedelig jobb. De bildene som er tatt i naturlige omgivelser er fine (med unntak av Kongen i profil med frakk), og han har greid å gjøre en relativt ufotogen kongefamilie så pen som mulig. Og det er ikke hvem som helst som kan gjøre etter ham. Det betyr at han har greid å få modellene til å føle seg relativt komfortable i situasjonen. Kronprinsesse Mette Marit er rett og slett vakker på de fleste bildene. Men studiobildene er en annen historie med unntak av Kronprinsens og Kronprinsessens enkeltvise skulderportretter. Hva med å slette studiobildene og velge flere utebilder?

Jeg har et bilde av Kong Haakon VII med Kronprins Olav og Prins Harald på do. Altså et bilde på min do. De sitter ikke på do på bildet. Bildet er fra midt på femtitallet et sted. Det viser en avmålt smilende og vennelig Konge med sine to arvtakere med hjertelige smil på hver side. Kongen har sin venstre hånd på sverdet. Et tegn på styrke og makt. Mens Kronprinsen og Prinsen har hendene militært på ryggen med albuene ut. Som vitner om disiplin og selvbeherskelse, men også trygghet og åpenhet. Smilene og kontakten med kamera tilfører folkelighet og oppnår sympati. Kroppsspråket påvirker oss som det er ment å gjøre.  Kanskje neste kongefotograf burde studere og analysere gamle bilder av monarkene og hvordan de påvirket det Norske folk. For vi elsker jo kongefamilien, gjør vi ikke. Er det fotografen eller de kongelige selv som skal vite hvordan kroppsspråk og utrykk påvirker? Jeg lar den henge i luften. Det er ikke noe mål i seg selv å tilfredsstille fotolærere og teoretikere, men bildenes påvirkningskraft må ivaretas. Jeg trodde de kongelige selv hadde opplæring i dette. Det hadde de kongelige i gamle dager. Jeg retter denne kritikken mot kongehuset.

I diskusjonen om hvordan kongefamilien skal håndtere sine offisielle portretter er jeg entydig. Slottet skal velge en ny fotograf hver gang og må tørre å ta kontroversielle valg.  Det verst tenkelige for meg er at de velger fotografer som utfører jobben på en kjedelig og selvfølgelig måte uten feil. Da kan de like godt legge hodet på scanneren spør du meg. De skal velge fotografer som stikker seg ut, kan si noe om vår tid og gi et mangfold i det historiske materialet. Det spiller ingen rolle om det ikke er 100% bra. Det kommer snart nye bilder og da er de gamle glemt. Og vi som liker å mene noe om alt og alle får en ny fotograf å hakke på. 

Jeg gleder meg allerede.

Ville jeg ha gjort jobben bedre? Nei, men jeg hadde nok blitt kritisert for andre ting.
Ville jeg sagt ja til jobben hvis jeg fikk tilbudet når jeg vet at jeg hadde blitt analysert av en frekk blogger? Ja selvfølgelig.
Kommer jeg til å få tilbudet noen gang? Nei, dessverre. 

Alle bilder i dette innlegget: Sølve Sundsbø