mandag 7. februar 2011

Hippolyte Bayard, historien om oppfinnelsen, sviket, drukningen, oppstandelsen og hans vei inn i våre hjerter.


I serien ”Fødselsdagshilsen til personer som har hatt betydning for fotografiet” starter jeg i dag med Hippolyte Bayard. Jeg beklager at denne hilsen kommer et par uker for sent, men på dagen din 20. januar hadde jeg ikke startet bloggen min enda.

Etter min mening er to måter og formidle historie på. Den ene er de fleste godt kjent med fra skolen. En uendelig oppramsing av fakta, navn og årstall, som vi forventes å huske resten av livet. I det minste frem til eksammen. Men slik jeg ser det er det en fundamental feil med denne metoden. Spørsmålet er hvorfor vi må lære historie. Er det ikke for at vi skal lære av historien? Skal den ikke fortelle oss noe om menneskets natur, konsekvensene av valgene til menn og kvinner som levde før oss, og hvordan deres handlinger påvirket samfunnet? Historie bør etter min mening formiddles analytisk, og med detaljrikdom, som kan gi oss bilder i hodet og inneholde det elementet av underholdning som gjør at vi engasjeres. Populærvitenskapen har i stor grad forstått dette.
Nå er jeg ikke historiker. Men jeg gjør et forsøk på å leve som jeg lærer. Historieformidling passer veldig godt i populærkulturen. Min meget kunnskapsrike far innrømte en dag at han har lært mer fra Illustrerte klassikere enn all annen utdannelse i litteratur. Mine evner som tegner tillater meg ikke å lage en tegneserie, men jeg vil starte med å gi personene i denne historien kropper og ansikter fra Andeby. Et univers der ender, bjørner og mus er omtrent like store og deres art ofte sier noe om personligheten..
Disse er med:
Hippolyte Bayard (20. januar 1801 – 14. mai 1887):  Forbigått oppfinner og kunstnersjel.
Fremstilles som en søt, klok men litt naiv hund med stor nese og store trofaste øyne.
Louis-Jacques-Mandé Daguerre : Fotografiets oppfinner og vinneren av både rikdom og berømmelse.
Spilles av en distingvert grevling med halvmånebriller og naturlig autoritet.
François Jean Dominique Arago: Mektig vitenskapsmann, politiker og medlem av det Franske vitenskapsakademiet.
Spilles av en høy, tynn rev med spisst ansikt og blendende hvite tenner.
Oppfinnelsen.
Mange av de berømte oppfinnere på denne tiden var rike menn med få andre plikter i hverdagen enn sine eksperimenter. Nicéphore Niépce var godseier. Daguerre hadde tjent sin formue før han startet sine eksperimenter, og Henry Fox Talbot med sine adelige aner slapp nok også å bekymre seg for økonomien når tjenestaben skulle lønnes. Helten i denne historien derimot var en fransk statstjenestemann som måtte utføre sine eksperimenter på fritiden og klare seg på statens regulativ.
I 1835 begynte det å oppstå rykter om at Daguerre (som jeg vil skrive om 19. august) hadde lykkes med å fixere et bilde fra camera obscura. Fixere betyr å behandle et eksponert bilde slik at det ikke ødelegges av lys. Det var nemlig på dette tidspunktet ikke noen hemmelighet hvordan man kunne fremstille et bilde på et lysfølsomt materiale. Problemet var at et lysfølsomt materiale, som man eksponerte med lys i kamera, ville bli helt sort nå man tok det ut i lyset. Dermed gav det eksponerte bildet kortvarig glede. I beste fall noen få minutter. I ettertid er det en selvfølgelighet at et bilde må eksponeres, for så å fremkalles og fixeres. Men på denne tiden forventet man at bildet synlig skulle forandres i kamera under eksponering. Dette var utgangspunktet for de fleste som jobbet med dette. Oppdagelsene rundt fremkalling og fixsering oppstod delvis som et resultat av tilfeldigheter, men det skal vi la ligge til fotografiets fødselsdag 19. august. Kjemi hadde en rivende utvikling på denne tiden. Det skapte også grunnlaget for at fotografiet ble til i første halvdel av attenhundretallet. Ordet fotografi eksisterte ikke på dette tidspunktet. Det ble først brukt etter offentliggjøringen av Daguerreotypiet. Men tilbake til vår arbeidsomme og godtroende hund.
Bayard vanket blant kunstnere i trettitallets Paris. Hans interesse for kunst og vitenskap, og ikke minst på bakgrunn av ryktene om Daguerres fremgang, kastet den da 35 år gamle statstjenestemannen seg inn i kappløpet om det varige bildet. Året var 1836.
I begynnelsen jobbet han med en negativteknikk på papirnegativ, men i mars 1839 utviklet han en direkte positivteknikk. Det lysfølsomme papiret ble eksponert direkte i kameraet. En utfyllende oppskrift kommer til slutt i innlegget.  Vi må huske at en av de største utfordringene pionerene hadde, var nettopp at bildet i kameraet ble negativt. De forskjellige oppfinnerne løste dette på ulike måter. Bayard hadde nå oppfunnet både en billig og fungerende prosess. Intet mindre enn en verdenssensasjon, tenkte han kanskje. Jeg tipper det gikk en champagnekork i taket på en av de mange kunstnerkafeene i Paris. Nå tenker du kanskje at en direkte positivteknikk ikke var så praktisk, siden det dermed ikke kan fremstilles kopier. Men du må huske at unge Hippolyte var utstyrt med et kunstnerisk sinn. Han så det kanskje som en fordel at det fremstilte bildet var en original som ikke kunne kopieres uten å avfotografere det. Men om det vet vi ingenting. Han slapp i det minste å kjempe med det samme problemet som Fox Talbot. Nemlig at papirnegativet gjorde kopien uskarp og med papirstruktur. En etterstrebet effekt i dag, men uønsket på attenhundretallet.
Bayard har senere blitt rost for sin meget nøyaktige journalføring. Han førte nøye inn alt i en bok. Sirlige kurver viser fremgangen i materialets lysfølsomhet, og dette var etter hva jeg har skjønt, ikke vanlig på denne tiden.
Fordelene med den direkte positivteknikken var at den var ganske håndterbar, relativt billig, og sett fra en kunstners side, resultatet ble et originalt verk. Skarphet og kontrast var også ganske bra.
På den negative siden var lukkertiden lang. Prosessen egnet seg derfor bedre til arkitektur og naturfotografering enn portretter. Bildene kunne heller ikke mangfoldiggjøres og det hadde derfor ikke det samme kommersielle potensialet. Men den muligheten hadde heller ikke, det etter hvert så populære, Daguerreotypiet. 

Sviket.
Jeg er ganske sikker på at Bayard på dette tidspunktet følte seg som vinneren av kappløpet. Og så sin fremtid i ære, rikdom og berømmelse. Men først måtte oppfinnelsen patenteres og presenteres for det Franske vitenskapsakademiet. Vår flittige, men godtroende hund henvente seg i den anledning til Francois Arago. Noe han skulle angre resten av sitt liv. Arago var en aktet matematiker, vitenskapsmann, politiker og medlem i Det Franske vitenskapsakademiet. Enkelte av mine kilder hever at Arago på dette tidspunktet var formann i det Franske vitenskapsakademiet. Men det har jeg ikke fått bekreftet.  
Husk at historien spilles av karakterer fra Andeby, og vi ser for oss Arago som en smart rev med hvite tenner og høy snipp.
Det var naturlig for Bayard å kontakte nettopp Arago. Han hadde allerede presentert Daguerres resultater for akademiet, og tydelig uttrykt sin interesse for fotografi. Noen av mine kilder skriver at det var Arago som kontaktet Bayard og ikke omvent, men jeg finner ikke det særlig logisk.
I denne samtalen (Hvem nå som kontaktet hvem)  fikk Hippolyte et råd. Arago mente Bayard burde smøre seg med tålmodighet og utsette offentliggjøringen en stund. Hvilke argumenter som ble fremlagt vet jeg ikke, men Bayard fulgte rådet han fikk fra den kloke og respekterte politikeren. Det som ikke kom frem i samtalen var at den ”spissnutede reven med de blendene hvite tennene” allerede hadde innledet et vennskap (slik beskrives det i historiebøkene), og et tett samarbeid med Daguerre. Han hadde påtatt seg å forhandle med de Franske myndighetene om frigjøringene av Daguerres patent. Som vi vet gikk disse forhandlingene meget godt.
I juni samme år avholt Bayard verdens første fotoutstilling. Tretti fotografier med motiver av stilleben og arkitektur. Smaken av fugl ble nok enda sterkere da vil jeg tro. Han ble også tildelt 600 francs av den Franske regjeringen til innkjøp av fotografisk utstyr. En beskjeden sum sammenlignet med de årlige 10 000 francs Daguerre og Isidore Niépce (Nicéphores sønn) fikk utbetalt av staten resten av sine liv.  
19. august 1839 ble ingen god dag for vår godtroende venn. Allerede dagen etter kunne han lese i avisene om hvordan han hadde blitt sveket og lurt av Arago. Offentliggjøringen av Daguerreotypiet, og nyheten om at den Franske stat hadde frikjøpt patentet, må ha vært et hardt slag for Bayard.

Selvmordet.
Det er nå Hippolyte Bayard skriver seg inn i historiebøkene én gang for alle. Han er i vår tid nemlig ikke spesielt godt kjent for sin prosses, men som skaperen av historiens første iscenesatte fotografi. Den bitre kunstneren fortalte om sviket på sin egen måte, gjennom et fotografi. Bildet ”Selvportrett som en druknet mann” er ikke bare historiens første iscenesatte bilde, men også den første fotografiske meningsytring. Bildet viser Bayard som et druknet lik. Siden det var første gang dette var gjort, kjente han ikke til utrykket  ”et bilde sier mer enn tusen ord”. Han skrev derfor følgende tekst til bildet (Teksten er gjenforfattet fra fransk etter beste evne fordi den engelske oversettelsen er mangelfull):
Liket du her ser tilhører Monsieur Bayard, oppfinner av prosessen som nettopp har blitt deg forevist. Så langt jeg vet brukte denne utrettelige, geniale forsker tre år på å perfeksjonere sin oppfinnelse. Akademiet, kongen og alle de som har sett disse bildene fant ham ufullkommen. De beundrer dem som du også beundrer akkurat nå. Myndighetene som har vært alt for sjenerøse mot Monsieur Daguerre, har sagt de ikke kan gjøre noe for Monsieur Bayard, og den stakkars ulykkelige mannen har druknet seg. Oh! For tilfeldigheter i et menneskeliv. Han har ligget på likhuset i flere dager, og ingen har gjenkjent eller gjort krav på ham. Mine damer og herrer, dere bør gå før lukten blir ubehagelig, for som du kan se begynner ansiktet og hendene til herren og forråtne. ”
Mens du fisker frem lommetørkle og tørker tårene, vil jeg legge til, at ikke bare er det første gang noen utrykker følelser gjennom fotografi, men Bayard gjør det med bravur. Oppfinneren Bayard blir i dette øyeblikket til fotografen og fotokunstneren Bayard. Han gir opp sin prosess etter hvert og bruker i stedet Fox Talbots calotypi. En papirbasert negativteknikk, som jeg vil skrive mer om på Talbots fødselsdag førstkommende fredag.
Men tross svik og bitterhet fikk Hippolyte en fin karriere som fotograf. Han var en av grunnleggerne av ”Société héliographique” i 1851 og ”Société française de photographie” i 1854. Han fikk også idéen til å bruke to negativer for å få himmelen synlig på kopiene. Det var nemlig et problem den gangen at materialet var lite sensitivt for rødt, men veldig sensitivt for blått (som kopipapir vi bruker på mørkerommet i dag. eller i går). Himmelen ble derfor som regel helt hvit på bildene. Ved å bruke et negativ som var mindre eksponert, og legge begge negativene sammen under kopiering, løste den praktiske kunstneren dette problemet. En teknikk vi fremdeles bruker i vår digitale verden selv om negativet er erstattet av datafiler.
Bayard fikk også en øygruppe oppkalt etter seg i Antarktis i 1960. Hvis du ønsker å reise dit for å hedre Bayard kan du plotte in 64°56S 63°14W på GPSen.

Festtale.
Kjære Bayard.
Du ble sveket og lurt, bestukket med småpenger, og forsøkt presset ut av historiebøkene. Men du brukte talentene dine, og sørget ikke bare for å skrive deg inn i historien, men også inn i hjertene våre. Arago visste nok hva han gjorde da han ba deg vike tilside for Daguerreotypiet. Som vi i ettertid vet, var Daguerreotypiet et blindspor i fotografiets utvikling, men den briljante skarpheten og eksklusiviteten bidro kanskje til fotografiets umiddelbare popularitet. Noe du selv også fikk glede av i ditt lange liv. Mens Daguerre og Niépce huskes som oppfinnere, huskes du som fotograf. En mann som intuitivt kunne bruke fotografi som et kommunikasjonsverktøy. Det gjør deg til den virkelige oppfinneren av fotografi. De kjemiske utfordringene ville jo blitt løst før eller siden uansett. Vi som er fotografer i dag er dine etterkommere og forvalter din arv. Gratulerer med dagen, litt på etterskudd.
Oppskrift på Hippolyte Bayards ”direkte positiv prosess”
1. Ta et papir av god kvalitet.
2. Pensle jevnt med sølvklorid på papiret.
3. Utsett papiret for dagslys til det er helt sort.
4. Bløtlegg papiret i Kaliumjodid.
5. Moter bildet i camera obscura. Det må gjøres i mørket eller i lyset fra rød lampe.
6. Eksponer bildet ca 2min i sollys sommerstid f:16.
7. Ta ut det eksponerte bildet på mørkerommet og vask det i et bad av hyposulfite soda (beklager men jeg fant ikke et norsk navn).
8. Heng til tørk.
9. Beundre bildet av deg selv som drukningsoffer.

Kilder:
Gamle notater og diverse franske nettsider, oversatt med tålmodighet og Google translate.


Alle foto: Hippolyte Bayard

6 kommentarer:

  1. I min støvete gamle ordbok oversettes hyposulfite som: (foto) fiksersalt, fikserbad.

    SvarSlett
  2. Tusen takk for fin blogg...gleder meg til fortsettelsen :)

    SvarSlett
  3. Jon: Takk for det. Følg med på fredag.

    Nicolai: Respekt til deg for å ha støvete gamle ordbøker av slik art.

    I denne sammenhengen skal Hyposulfite i alle fall fungere som fixsersalt. Det vil si at usvertet sølv skylles ut. Det er flere typer salter som kan brukes til det. Det som er spesielt med denne prosessen i forhold til negativprosesser er at sølvet som tilsynelatende ikke er svertet (de lyse delene av bildet) er bleket og ikke ueksponert. Grunnen til at usvertet sølv kan skylles ut med fix i negativprosess er at det oppstår en kjemisk forbindelse i sølvet når det utsettes for lys og derfor ikke kan vaskes ut med fix. Så kanskje tilbakefører Bayards blekeprosess sølvkloridet til sin originale forbindelse? Dette kan jeg ikke nok kjemi til å svare på.
    Men mitt råd til de som vil prøve prosessen: Er å prøve med vanlig "moderne" fix.
    Kanskje noen med kjemikunnskaper kan kommentere på dette?

    SvarSlett
  4. Det er ingen detaljerte beskrivelser av Bayards prosess i noen av mine gamle støvete bøker. Men for den som leser Fransk kan man nok få tilgang til Bayards detaljerte notater på det Franske nasjonalarkivet. Kanskje boken til og med er digitalisert og ligger på nettet.

    SvarSlett
  5. Takk for din oppsummering av Bayards historiske oppdagelse. Jeg synes at det er på sin plass å minne om Hans Thøger Winther, dansk født men like mye norsk pioner og oppdager innen fotografi. Hans lille bok "Anviisning til ...." skrevet og publisert av ham i 1845 her i Christiania fortjente mer berømmelse enn den fikk. Han beskrev hele tre forskjellige måter å fremstille fotografier på med egne hender og kiemiske prosesser på papir. To av hans metoder var direkte positiver på papir og en var til papirnegativer. Den første har han påstått ble til i 1839, samtidig med Bayard, før August 1839 som innebærer at han ikke kjente til Daguerres oppfinnelse i detaljer. Bayards og Winthers metoder er ganske like men samtidig forskjellige (eksponeringstidene var myyyye lengere enn 2 min for begge, opp til en time i den tidligste perioden). Det er ikke første gangen de samme/lignende oppfinnelser blir gjort uavhengig av hverandre.
    Jeg tar glasset og skåler for H.T.Winther og minner ham i år, 160 år etter han døde i januar 1851, året både Daguerre og Niepce også døde.

    SvarSlett
  6. De som har interesse av det kan ta en titt på Flickr.com og finne frem til mine eksperimenter med Winthers oppskrifter, søk paperlink som er mitt brukernavn der

    SvarSlett