Skjønnhet del.1

Begrepet skjønnhet har vært diskutert og definert siden antikken. Mange har ment å kunne definere skjønnhet mens andre mener vi aldri kan finne et entydig svar. Er skjønnhet det samme for oss alle, og har vår oppfattning endret seg gjennom historien? Hvor store kulturelle forskjeller finnes det? I denne serien med blogginnlegg ønsker jeg å belyse problemstillingen fra ulike vinkler. Naturvitenskap med sin forskning gir noen svar, filosofien gir andre, men først å fremst kanskje flere spørsmål. For oss som jobber med visuell kommunikasjon er gjenkjennelse og forståelse av skjønnhet vitalt. Det betyr ikke at vi kan inneha noen form for fasit, men økt forståelse vil kunne gi bedre treffsikkerhet. I denne første delen av tre innlegg vil jeg først og fremst ta for meg menneskelig skjønnhet.

Liker du rødt hår? 

Slik lyder spørsmålet på lappen Herman får av sin lille klassevenninne Ruby. Bøllene i klassen stjeler lappen så han får ikke anledning til å svare på spørsmålet. Men hadde han svart, ville kanskje forfatter Lars Saabye Christensen lagt følgende ord i munnen hans: ”Man liker det, eller liker det ikke, avhenging av på hvem sitt hode det sitter.” Jeg tror nok Herman likte rødt hår på Rubys hode. De rir i hvert fall sammen inn i solnedgangen til slutt i Saabye Christensens roman fra 1988. De fleste som ikke har noen spesiell kunnskap om dette temaet mener bestemt at skjønnhet er en smakssak. Til dels er dette selvfølgelig riktig, men de fleste blir også overasket når de blir presentert for fakta. Vår oppfattning av skjønnhet er ganske unison på tross av geografi og kulturell bakgrunn. Jeg vil faktisk driste meg til å si at forskjellen er større i ulike aldersgrupper. I alle fall når det gjelder menneskelig skjønnhet, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at en tyve år gammel gutts søken etter skjønnhet har andre målsetninger enn en nitti år gammel pleiepasient. Mine observasjoner forteller meg at de yngste setter mest pris på ansiktsskjønnhet mens en pen kropp betyr mer og mer etter hvert. Det kan kanskje være logiske forklaringer på dette.

Vi som er godt og vel ferdig med puberteten vet at skjønnheten kommer innenfra. Det vet også en del adferdsforskere, og ikke minst en gruppe gutter som kaller seg sjekkekunstnere. Vår oppfattning av skjønnhet er individuell – heldigvis – og hvordan andre oppfatter utseende vårt er en god blanding av mange faktorer som sjarm, klær, adferd og sosial status. Men dette er faktorer som ikke synes på bilder. Eller gjør de det?

Ikke ta bilde av meg, da sprekker linsa. 

Dette er noe vi fotografer ofte får høre, men hvorfor er noen såkalt fotogene mens andre ikke? Min svigermor har slått seg til ro med følgende logiske tankerekke: Hvis jeg (svigermor) virkelig  så slik ut i virkeligheten slik som jeg gjør på bilder – ville jeg ikke hatt noen venner. Et utsagn med bedre humor enn logikk, men allikevel klokt. Riktignok satt på spissen, eller langt over spissen kan man kanskje si, for svigermor er en både pen og attraktiv eldre dame, men pen på bilder er hun ikke. I dette har hun rett.

Etter mer enn 25 år bak kameraet tør jeg å driste meg til følgende påstand: Hvis man er klassisk pen så er man også fotogen. Er man ikke fotogen er man heller ikke så pen når utseende alene vurderes. Så er det jo sjelden regler uten unntak. Men de er ikke mange, og de skriver seg som regel til modellens forsøk på å se ut som en annen enn seg selv. Denne typen vet hvordan hun skal se ut etter å ha prøvet seg frem i speilet. Ønsker man å se best mulig ut på bilde er første bud å slappe av og være seg selv.

Bli Ny

I ukebladet ”Det nye” har vi i flere tiår fått se mirakuløs forvandling i deres faste spalte ”bli ny med Det nye”. Selv om forskjellen spissformuleres ved hjelp av lys og andre triks endres ikke det faktum at riktig hår, klær, sminke og farger betyr enormt mye for hvordan utseende oppfattes. De siste årene har vi blitt overøst av denne typen allmennopplæring både i TV og trykte medier. Når jeg ser meg rundt i det offentlige rom er det kanskje grunn til å spørre seg om denne informasjonen virkelig når fram. De aller fleste mennesker har både pene og mindre pene trekk. Ønsker man å fremstå vakrere må man fremheve det som er pent og dempe det som ikke er så heldig. Det er dette motekonsulentene, make-up-artistene og frisørene kan hjelpe et håpløst fortapt menneske med.   

Det finnes enkelte fotografer som er tryllekunstnere i den forstand at de kan gjøre modellene sine så vakre som overhodet mulig på bilder. Mens andre overhodet ikke behersker denne kunsten.  Kilden til denne egenskapen ligger delvis i kunnskapen om hva vi mennesker oppfatter som vakkert.

Skjønnhetsdemokratiet?

Leonado da Vinci skriver i en av sine utallige notatbøker at du ikke kan stole på din egen dømmekraft når du skal velge en modell. Du må spørre hvem flertallet oppfatter som vakker. Hvis vi tenker oss godt om vil vi nok se at dette er riktig. Hva vi tiltrekkes av, og oppfatter som pent, er det like mange meninger om som det er mennesker på vår blå planet. Slik er naturen heldigvis innredet. I motsatt fall ville alle menn ønske å gifte seg med den samme kvinnen. De som har hatt gleden av å være forelsket vet at det ikke finnes en filmstjerne i verden som kan konkurrere med vår utkårede. Er du uenig i dette har du nok ikke vært ordentlig forelsket. Men selv om du er sikker i din sak vil nok dine venner holde en knapp på Natalie Portman eller Johnny Depp. 

I fravær av forelskelse og andre faktorer er vi mennesker forbløffende enige om hvem vi synes er penere enn andre. Men er dette noe vi kan definere konkret? Deler av svaret finner vi i biologien og evolusjonslæren. Urmennesket valgte neppe sin partner etter kriterier som felles interesse for film og musikk. La oss reise et godt stykke tilbake i tid. Velkommen til sjekkekurs for steinaldermennesker.

Jakten på gode gener.

Du spaserer spent langs rekken av huler, med flakkende fakler over inngangen, og myndige neandertaler-dørvakter med klubber i neven. Lyden av latter og fengende trommerytmer trekker deg inn i en hyggelig hule hvor stemningen er høy. Målet er å finne en partner, men hva skal du se etter?

Noen ting er felles mens andre må deles etter kjønn. Først det som er likt for både kvinner og menn:

Gjennomsnitts alderen var trolig mellom tretti og førti år i eldre steinalder, så hovedfokus må derfor være å finne en kjønnsmoden partner, men så ung som mulig, slik at hun eller han kan gi deg mange barn og forhåpentlig leve til barna kan ta vare på seg selv. 

Det neste viktige kriteriet er at hun eller han er sunn og frisk. En syk partner vil være til liten nytte, men desto større byrde. Huden må være glatt og sunn, ansiktet og kroppen bør være symmetrisk. Asymmetri kan være et sykdomstegn. 

Hvis du er mann på utkikk etter en kvinne vil du også vurdere følgende kriterier: 

Store pupper betyr mette babyer og et godt helsegrunnlag for avkommet. Det virker også logisk at brede hofter gjør sjansen større for at både hun og barnet kan overleve fødsler. En ”timeglass figur” for de som snakker dette språket. Hun bør også være normalt slank, men ikke mager. Dagens super tynne motemodeller ville nok ikke vært diskodronninger i steinalderen. 

Har du funnet henne er det bare å klubbe henne ned å slepe henne etter håret tilbake til hulen. Slik er det i hvert fall beskrevet i vitsetegninger. Men i virkeligheten måtte nok menn skru på sjarmen den gangen også. Ikke minst måtte han leve opp til hennes krav. 

I tillegg til alder og helse krav som er felles for begge kjønn vil jeg tro datidens kvinner hadde strenge krav til fysikken. God muskelmasse ville være praktisk å ha når man skulle forsvare hulen mot fiender og røverpakk. En slank kropp med god kondisjon kommer godt med når han skal løpe etter villsvin. Intelligens var nok også etterspurt, for muskler er jo ikke alt. I så fall hadde mammuten med sine flere tonn med muskelmasse utryddet mennesket og ikke omvendt. 

Trolig var kjønnsidealet i steinalderen ganske likt slik vi kjenner det i dag. Mange tror at kjønnsidealet har vært i konstant i forandring gjennom historien, men sannheten er at det har forandret seg fint lite. Sammenlikner vi ansikt og kropp fra greske skulpturer via Henrik den 8.s håndplukkede skjønnheter til vår tids allmenne oppfattning av menneskelig  skjønnhet kan man tro at verden knapt har forandret seg på dette punktet. Lite har blitt beskrevet så grundig i kunst og litteratur gjennom historien som menneskelig skjønnhet så der han man gode holdepunkter. Moter og trender påvirker, men bare små nyanser skiller. Mye mindre nyanser enn våre individuelle smaksforskjeller og hvilke filmstjerner som er populære for tiden. 

Heldigvis, kan man kanskje si, lever vi ikke i steinalderen, og vi styres ikke av instinkter alene. I jakten på et varig forhold er fornuften også med på laget. Er han flink til å ta sin del av husarbeidet? Er han snill og empatisk? Politisk ståsted, felles interesser, også videre er faktorer de fleste vektlegger fremfor skjønnhet. Selv om de er viktige faktorer for hvem man ønsker og få barn med påvirker de ikke nevneverdig oppfattelsen av skjønnhet. Men det er andre faktorer som gjør nettopp det. Penger, posisjon har en forbløffende effekt på utseende. Kvalmende, men sant, og vi ser mange eksempler på at alder som trolig var så viktig i steinalderen betyr mindre hvis mannen kan dokumentere en fet pensjonsforsikring. Er han rik, president, filmstjerne eller en genial kunstner blir han langt penere i de flestes øyne. Rikdom og makt gir lovnader om et trygt og godt liv på samme måte som steinalderkvinnens kriterier om fysikk og sunnhet. Sånn sett har vi kanskje ikke utviklet oss så mye.

Nørdenes hevn

Det finnes et miljø eller en gruppe gutter som kaller seg ”Players” eller ”sjekkekunstnere”. De spiller på kvinnenes instinkter når de, i følge seg selv, nedlegger drøssevis av vakre kvinner; til tross for at de selv ikke ser ut som fruktfat. De beste kan oppnå sex med minst tre forskjellige kvinner på en vanlig lørdagskveld. Det er utgitt en håndfull bøker om emnet med varierende grad av seriøsitet. ”The Game” heter den mest kjente. Boken lærer deg i detalj både hvordan du skal kle deg og hva du skal prate om og ikke minst hvordan du kan få offeret til å ønske å ha sex med deg. Du må fremstå som en alfa-hann; det er lederen i flokken alle kvinnene ønsker å pare seg med. Tenk som en ulv. Meg bekjent er det ikke utgitt bøker om hvordan kvinner kan lokke menn til en natts uforpliktende sex. Forklaring på dette er nok at det ikke skal mer til enn å spørre rett ut. Menn går ikke ni måneder gravide og er som regel ikke vonde å be. Sjekkekunstnerne beviser at man kan oppnå mye med kunnskap om våre instinkter, og jeg er ikke i tvil om at de kan kapre de vakreste jentene for en natt eller to. Men det faktum at du er flink til å selge gode gener betyr ikke at du har gode gener, og før eller siden slipper katta ut av sekken. 

I en engelsk TV-dokumentar så jeg en gang et forsøk hvor det på forhånd var laget et antall kort med bilde av ganske normalutseende menn. Kvinner på gaten ble bedt om å vurdere hvor attraktive de syntes mennene var på en skala fra 1-10. Etter å ha samlet disse  dataene la man til noen tilleggsopplysninger på kortet; inntekt og yrke. Det viste seg da at mennene som var tillagt statusyrker og høye inntekter rykket kraftig opp på skalaen. Mange av oss husker hvordan Marve Fleksnes til stadighet poengterte sin stilling som lagersjef når han reiste med toget på vei til Lager 76-messen. Og det gjorde han nok rett i.

Alt er penere på Oslo vest

Mens jeg sitter å skriver dette innlegget kommer en gavepakke fra Dagsavisen. Under overskriften ”Vestkantfolk blir stadig penere” hevder Biologiprofessor Dag Hessen og hans kollega Bjørn Grinde at mennesker på vestkanten stadig blir penere enn folk på østkanten. Og slippe denne uttalelsen kan sammenlignes med å tegne karikaturtegninger av profeten Muhamed på veggene i Mekka. De to biologene mener vakre kvinner veksler inn sitt vakre utseende i makt og penger. Det kan nok også være lurt å styre unna kvinnegruppa Ottar for en stund. Hessen uttaler til Dagsavisen at det er et faktum at pene kvinner gjerne søker pene menn. Mennene blir enda mer attraktive hvis de også har makt og penger sier han. Dette er absolutt i tråd med sjekkekunstnernes erfaringer, og jeg er lagt på vei enig i biologenes påstand. Det er dog viktig å tolke begrepet vestkanten i videre forstand. Det betyr ikke nødvendigvis at du bor vest for Akerselva, men tilhører et sosialt lag vi kan kalle vestkantfolk. Siden det generelt er dyrere å bo på vestkanten finner vi de fleste der. Når jeg fra tid til annen besøker et kjøpesenter tenker jeg ofte at det bygger seg opp et større klasseskille i vårt land. De rike, velutdannede, veltrente og velstelte på den ene siden og de mindre bemidlede, tjukkassene med feil sminke og smakløse klær på den andre siden. Dette er selvfølgelig en generalisering, men det virker som interessen for skjønnhet og sunnhet henger sammen med sosial status. Jeg aksepterer ikke uten videre at vestkantfolk er genetisk penere enn andre, men de er vesentlig mer opptatt av utseende og dermed flinkere til å kle seg, penere på håret har mindre fedme og helsemessig forfall enn folk i lavere sosiale lag hvor skjønnhet ikke nyter samme status. At utseende påvirkes av pynt og vedlikehold er også Hessen inne på i intervjuet.  

Babyface

Vi beskriver ofte vakre trekk hos en voksen kvinne på denne måten: Fyldige lepper, store øyne og en liten pikant nese alt sammen plassert symmetrisk midt i ansiktet. I tillegg til høye kinnbein, glatt hud og friske farger i hud og lepper. Høres denne beskrivelsen kjent ut. Det er akkurat slik vi kan beskrive et vakkert barn. Kanskje man kan argumentere med at barns skjønnhet skal appellere til vår empati og beskyttelsesinstinkt . De fleste forandrer utseende når de blir voksne og mister denne karakteristikken, men noen beholder disse trekkene lenge. Det er disse unge kvinnene vi oppfatter som vakrest. Men det virker kanskje ikke logisk at de samme trekkene som appellerer til omsorgsfølelsen og beskyttertrangen skal tiltrekke oss som seksualpartnere. Det er derimot ikke ulogisk at kvinners skjønnhet henger sammen med menns instinkt for beskyttelse. 

I USA, og sikkert flere steder i verden, avholdes skjønnhetskonkurranser for barn. De stakkars håpefulle blir sminket og dollet opp slik at de ser ut som miniatyrutgaver av voksne kvinner. Dette synsinntrykket minner mer om et freakshow enn noe annet, og det forteller meg at det allikevel er en stor forskjell på barnas trekk og trekkene til en voksen kvinne. Selv om de kan beskrives med de samme ordene. For å se dette fenomenet satt litt på spissen kan du besøke den Amerikanske fotografen Susan Andersons webside.

Teorien om at evolusjonen legger premissene for vår oppfattning av menneskelig skjønnhet er både logisk og veldokumentert. Likevel gir den ingen fullgod forklaring. Hvis det er kjønnsdriften som avgjør hva som oppfattes vakkert kan man spørre hvordan vi kan se skjønnhet i noen av samme kjønn. Enkelte forskere mener at vår seksualitet ikke er medfødt, men snarere et mer eller mindre bevisst valg vi gjør på et passe tidspunkt i livet. Det er mange ting i historien og som styrker denne påstanden, men også mye som tyder på det motsatte. Jeg overlater denne til Harald Eia og oppfordrer samtidig til å lage en ny episode av Hjernevask. Det skulle vært interessant å vite om vår oppfattning av skjønnhet er arv eller miljø; eller det mest trolige, en blanding av begge. 

Vi kan heller ikke begrense skjønnhetsbegrepet til menneskelig skjønnhet. Skjønnhet finnes i natur, arkitektur, musikk, dyr og i mye annet rundt oss. Det faktum at vi synes årets modell Ford Mondeo er vakker, betyr ikke at vi tror den har gode gener og derfor ønsker å ha sex med den. Selv ikke Sigmund Freud kan ha ment det. Det vil si, det kan vi ikke vite siden det ikke fantes Ford Mondeo på Freuds tid. Jeg skal komme tilbake til dette etter hvert, men la oss holde oss i naturvitenskapens trygge konkrete sfære litt til.

Mattematikken

Dr. Stephen Marquardt er en plastisk kirurg som har viet mye tid til å studere om det finnes matematiske sannheter i vår relativt unisone oppfattning av et vakkert ansikt. I hans jobb som plastisk kirurg må han rekonstruere ansikter etter ulykker og sykdom. Det er lett å forstå hans iver etter konkrete holdepunkter. For en kirurg som skal forskjønne noe som er normalt kan dette sammenlignes med å retusjere et allerede relativt sett pent ansikt, men for denne kirurgen er oppgaven å konstruere et ansikt mer eller mindre fra null. Det kan kanskje sammenlignes med å tegne et vakkert ansikt uten noe grunnlag i hele tatt. Det er lett å forstå hans iver etter konkrete holdepunkter.

Studiet hans startet med å la mennesker over hele verden med ulik kulturell bakgrunn og tilhørighet rangere en rekke bilder av ansikter. Han lette så etter likhetstrekk i de ansiktene som ble vurdert vakrere enn andre. Resultatet var oppsiktsvekkende. Vakre ansikter er proporsjonert så likt at han kunne fremstille en maske basert på et pentagon og det gylne snitt som vil passe på de fleste vi demokratisk oppfatter som vakre. Det høres kanskje revolusjonerende ut, men dette var noe både de gamle Grekerne og Leonardo Da Vinci allerede hadde kunnskap om.

I antikkens Hellas påberopte man seg å ha funnet oppskriften på skjønnhet. Ikke bare for mennesket, men for hele kosmos. Arkimedes beskriver det slik: Man deler en linje slik at linje a forholder seg til linje b slik linje b forholder seg til summen av linje a og b. Nå hadde ikke Grekerne desimaler i sitt tallsystem så noe tall på delingsforholdet kunne ikke settes. Det var først når desimalene fant veien fra Kina via de Arabiske landene til Europa man kunne tallfeste det gylne snitt til 1,6180339887. Det er selvfølgelig et godt partytriks og huske alle desimalene men 1,618 er nøyaktig nok for de fleste av oss. Dette tallet har fått den mattematiske betegnelsen Phi; uttales fi og har fått symbolet (ϕ).

Leonardo Da Vinci som ikke trenger noen nærmere presentasjon viet mye tid til å studere menneskes proporsjoner og anatomi. Han kom til samme konklusjon som Grekerne og Dr. Marquardt. 1,618 er det optimale; jo nærmere tallet du kommer jo riktigere er du proporsjonert og dermed vakrere. Måler du avstanden fra gulvet til navlen, så videre fra navlen til toppen av hodet skal forholdet være 1,618; hvis du er velskapt vel og merke.  Jeg tillater meg å være litt skeptisk. Den som leter skal finne heter det. Det er nok ikke så vanskelig å finne disse delingene på kroppen. Passer det ikke med toppen av hodet kan man alltid prøve med hårfeste i stedet. Hvor begynner og slutter egentlig kjaken? Og hvorfor er ikke underarmen og overarmen delt i dette forholdet? Det vil si at hvis vi regner inn hånden og fingrene og lar overarmen slutte i armhulen stemmer det bedre. Men allikevel må jeg innrømme at det hviler både magi og logikk i denne teorien. Og at det finnes optimale proporsjoner er jeg ikke i tvil om.

Det er vanskelig å snakke om det gyldne snitt uten å nevne Fibonacci. Leonardo Pisano Bigollo som han egentlig het levde på slutten av ellevehundretallet og første halvdel av tolvhundretallet. Han var matematiker og blant annet kjent for Fibonaccis tallrekke som han presenterte i sin bok ”Liber abaci”(kalkulasjonsboken) hvor han også presenterte det arabiske tallsystemet som senere skulle danne grunnlaget for vårt desimalsystem. Tallrekken starter på 0 og 1. Legger man sammen disse tallene får vi 1. Ved å legge sammen de to siste tallene i rekken som nå er 1 og 1 får vi 2, 1+2=3, 2+3=5 osv. 0-1-1-2-3-5-8-13-21-34-55……  Forholdet mellom to etterfølgende tall hopper så vidt over og under det gylne snitt annen hver gang, men kryper nærmere og nærmere 1,618. 

La oss flytte tallrekken over i geometrien. Først lager vi to kvadrater ved siden av hverandre hvor sidekanten er lik 1. Deretter legger vi et kvadrat inntil med sidekant lik summen av de to første som er 2. Så et nytt kvadrat med sidekant lik 5. Til sist 8. tegner vi så en bøyet linje gjennom kvadratene har vi en fiks ferdig Fibonacci-spiral. I ettertid har det vist seg at naturen ofte er ordnet etter Fibonaccis tallrekke og vekstspiralen. Bladenes plassering på enkelte planter er ordnet etter Fibonaccis tallrekke. Studerer vi bladene på en kongle kjenner vi igjen tallrekken og tverrsnittet av et Nautulus-skjell danner en perfekt spiral. Bare for å nevne noen eksempler. Tilfeldig, magisk, guddommelig eller naturens orden? Hvis du fremdeles ikke er overbevist om fortreffeligheten til det gylne snitt spiller jeg herved ut mitt siste kort:

”Du skal lage en kiste i akasietre, to og en halv alen lang, halvannen alen bred og halvannen alen høy.”

2. Mosebok 25:10

 Dette er målene Gud oppgir når Moses skal bygge paktens ark som skulle romme lovene han gav. Det er vel liten grunn til å tro at Gud ønsket en stygt proporsjonert kiste bygget i sitt navn. Riktig nok blir forholdet 1,666, men igjen lider under et manglende desimalsystem.

Om ikke dette er nok til å overbevise deg kan jeg legge til at Gud dikterer både alteret Moses skal bygge og Noas ark i samme proporsjoner. Så kast klærne, finn frem målestokken og finn ut hvor pen du egentlig er.

Er private fotoskoler pepperkakehus i skogen?

Advarsel:
Dette innlegget er langt og innholdet er drepende kjedelig. Sjansen for å holde seg våken hele veien er lik null. Anbefales til personer med søvnproblemer eller religiøse minoritetsgrupper som ønsker å straffe seg selv for sine synder.

Under overskriften ” Overetablering av grunnleggende fotoskoler i Skandinavia?” stiller Roy Gabrielsen spørsmålstegn ved det han kaller en jungel av private fotoskoler. Utgangspunktet for hans betenkning er Magnar Fjørtofts kommentar til et debattinnlegg om kongebildene. 

Gabrielsen legger til rette for debatt med høy temperatur i sitt innlegg. Men responsen har vært lunken. Det er litt tragikomisk, og jeg måtte trekke litt på smilebåndet. I mine ti  år i Norske reklamefotografers styre erfarte jeg nemmelig akkurat det samme som Roy gjør nå. Nevnte man ordet utdanning eller skolepolitikk, ble lokalet tømt raskere enn en oljetanker på grunn i skjærgården. Da satt jeg som regel  igjen, sammen med nettopp Roy og en liten håndfull andre. Ville man arrangere medlemsmøte om dette temaet var det tilstrekkelig å kjøpe et 6-pack øl og en pakke pølser. Engasjementet rundt hvordan vi håndterer fotoutdanning i Norge står i skarp kontrast til antallet private skoler og studenter.

Selv hadde jeg heller ingen planer om å kaste meg inn i debatten denne gangen. Eller burde jeg heller si, den manglende debatten? Jeg er langt fra uenig i mange av påstandene fra innlegget og kommentarene, men helt uenig i andre. 

Nå har nok de fleste allerede sluttet å lese, men til de få som har jobbet seg helt hit, vil jeg si at jeg mot slutten skal si hva jeg mener om det eksisterende utdanningstilbudet i Norge og utlandet. Men først litt kjedelig historikk. Denne bloggen skal jo også fungere som terapi for meg. Derfor skriver jeg nå ut mange års sinne og frustrasjon. Jeg vil legge til at jeg som deltidslærer ved en privat fagskole er en part i saken, og derfor kan mine meninger preges av min egen selvtilfredshet. 

Mitt første møte.

En gang på nittitallet deltok jeg på et møte mellom byråkrater, bransjefolk og ansatte i videregående skole. Møtet fant sted på Strømmen. Den gangen, én av fire skoler i Norge som tilbød yrkesrettet fotoutdanning. Yrkeskole het det da. Dette var i forkant av planleggingen rundt videreføringen av reform94 som var kroken på døra for fotolinjene og overgangen til den nye studieretningen Medier og kommunikasjon.

Jeg representerte Norske Reklamefotografer sammen med Bjørn Høgrann (1934 - 1999).  Bjørn var en stor mann på alle måter. I mine øyne er det ingen andre enkeltpersoner som har betydd så mye for Norske Fotografer. Han markerte seg som fotograf, men også som talsperson og fotopolitiker. Høgrann var en sentral brikke i arbeidet som resulterte i at fotografi ble omfattet av opphavsretten i Norden. Så når du sjekker bankkontoen din kan du skjenke noen varme tanker til Bjørn. Når Høgrann grep ordet snakket han vanligvis rolig, pedagogisk og med humor, et sted mellom 45 minutter og en time. Gjerne lengre hvis møteleder lot ham. Men tilbake til møtet.

Bjørn ba om ordet, men ordstyrer drøyde i det lengste. Nå Høgrann endelig fikk ordet var den ellers så koselige eldre mannen forvandlet til en ildsprutende drage. Han startet med å hudflette byråkratene før han systematisk jobbet seg igjennom resten av aktørene som var tilstede. Hakeslippet mitt var så stort at et bowlingkule ville fått plass i munnen. 

Jeg forsto ikke på dette tidspunktet hvorfor Bjørn kunne bli så sint og frustrert, og dette på et tidspunkt hvor møtet knapt hadde begynt. Svaret fikk jeg gradvis etter mange år med fotoskolepolitikk.

Løftet om høgskole.

Pressesenteret som ble bygget til olympiske leker på Lillehammer ble spesialinnredet for å  romme en ny høgskole for blant annet fagfotografi. Mørkerom og atelierer  ble bygget. Høgskole ble det, men uten fotografi. De fleste i det fotografiske miljøet ønsket å skille foto fra tegning, form og farge, og heller knytte fotografiet sterkere til film og TV. Det faktum at fotografi først og fremst brukes som et kommunikasjonsverktøy gjør denne tanken logisk.  Lillehammer hadde vært en perfekt løsning. Sammen med det planlagte film og TV-studiet ville synergieffekten være god . Jeg skal ikke gi meg inn på noen utredning om hvorfor dette ikke ble gjennomført, men det var ikke bransjenes stolteste øyeblikk.

Hver by sin fotograf.

En god del år senere fikk jeg lese et brev stilet til Kirke og undervisningsdepartementet fra en stor fotograforganisasjon. Jeg lar organisasjonen og brevskriveren være anonym.

Brevet innledet med en liten analyse av behovet for fotografer. Man kunne lese at det er optimalt med én fotograf i hver by. De større byene to fotografer, og noen flere i de største byene som Oslo, Bergen og Trondheim. Så kom det som gjør at jeg husker dette brevet for resten av livet. ”Fotografer er som regel annen eller tredje generasjon fotografer”. Som regel nedarves yrket altså? – Jeg trodde ikke mine egne øyne. Brevet konkluderte med at man kun behøvde å utdanne et mindre antall fotografer. Det ble foreslått et tall, men det husker jeg ikke. Og jeg orker ikke gå ned å lete frem brevet som jeg har liggende et sted i arkivet. Eller ”rotet” som det vanligvis blir kalt. Jeg tror de ansatte i departementet også humret litt over denne analysen, men brevet har sitt klare budskap. Fotografbransjen med dens foreninger er mest opptatt av sin egen konkurransesituasjon, og de er ikke modne til å være en part i forhandlingene om rettingen i offentlig fotoutdannelse. Informasjonen er sprikende og alle er uenige seg imellom. Dette gav departementet klar beskjed om, på et møte i forbindelse med planleggingen av innholdet i Medier og kommunikasjonslinjen. Bransjens ståsted er; tror jeg, dessverre mye den samme i dag. Som jeg kommer tilbake til.

Skulle noen spørre meg om jeg synes utdanningsbyråkratene er idioter, er svaret at jeg synes de på egenhånd kunne gjort sine behovsanalyser. De burde også kunne skille nyttig og riktig informasjon fra idiotuttalelser som at kunnskapen om fotografi overføres fra far til sønn, eller mor/datter. Men etter erfaringer med prosessen: Medier og kommunikasjon i videregående skole, vil jeg ikke fremstille de som idioter men kanskje heller som trassige. Ingen armer, ingen kake.

Vi prøver igjen. 

Høgskolen i Buskerud startet i 2003 arbeidet med en søknad om fotografutdanning. Plasseringen i Drammen var perfekt med sin nærhet til Oslo. De eksiterende studiene, visuell kommunikasjon og lysdesign ville også gi gode muligheter for suksess.

Jeg satt i en rådgivningsgruppe for dette prosjektet sammen med blant annet Roy Gabrielsen, Arne Glomdal og Arild Sønsterød. Forprosjektet var, så vidt jeg husker, støttet av Norske fagfotografers fond og Norges Fotografforbund under Arilds Sønsterøds formannsperiode.  Arne Glomdal og jeg gjorde også en relativt stor jobb med å lage et rammeverk for studiet. Søknaden gikk ikke gjennom. Høgskolen fikk ikke tilleggsbevilgningene de trengte.

Det interessante var at Gabrielsen ble hudflettet av deler av sin egen organisasjon for å ha deltatt i denne arbeidsgruppen. Kritikken kom tilfeldigvis fra Trondheim der landets eneste private fotoskole hadde sitt sete. Jeg måtte selv kaste meg i bilen og kjøre til NFFs landsmøte på Hamar for å hjelpe til med å roe gemyttene.  De som satt i salen skjønte nok ingenting. De som ikke rakk å rømme før dørene ble lukket vel og merke.

Vi som jobbet for denne søknaden prøvde å snike oss rundt uten at noen skulle vite det. Men det Høgskolen i Buskerud hadde behøvd var et massivt press mot Norske myndigheter der viktigheten av en høyere utdanning ble vektlagt. På vegne av NRF, hvor jeg var leder, prøvde jeg en liten smart venning. Jeg skrøt av myndighetens kloke valg i forbindelse med Medier og kommunikasjonslinjen, men siden dette i seg selv ikke var en fotoutdanning  mente jeg de nå hadde sjansen til å fullføre sin edle handlig. De tok ikke agnet.

Dette var min siste befatning med fotoskolepolitikken. Det var dråpen. Møtet i Hamar var en så surrealistisk opplevelse at jeg vurderte å kjøre innom politistasjonen for blodprøve. Kanskje noen hadde smuglet narkotiske stoffer i kaffen min, og at alt bare var fantasier. Men dessverre. Jeg trykker fremdeles ikke ”liker” på NFFs Facebookprofil.

Markedskreftene slippes fri.

I tiden som fulgte dukket det opp flere private fotoskoler. Som det blir påpekt. Med vekslende kvalitet vil jeg tro. Det vet jeg ingenting om, og har overhodet ingen planer om å uttale meg om. Men det er viktig å påpeke at også studentene er av vekslende kvalitet.

Selv jobber jeg deltid som lærer på en privat fagskole. Min interesse for å se gode fremtidige fotografer utvikle Norsk fotografi er ikke borte. Det er politikken jeg har langt opp i halsen. Jeg gjør ikke denne jobben av økonomiske årsaker (Det er bedre betalt å fotografere), men for min egen faglige utvikling skyld. Systematisere kunnskap og fordype seg er noe som ikke er så lett i en travel hverdag, men noe man må finne tid til når man skal undervise. Det er også et kjent faktum at fotografiet utvikler seg i rasende fart. I denne jobben møter jeg unge mennesker som skal utvikle fotografiet videre. Jeg føler mange ganger at lærer jeg like mye av dem som de lærer av meg.

Studenten Raymond Engmark påpeker, i en kommentar til Roys innlegg, at privatskolene ikke kvalitetssikres godt nok. Det er jeg ikke uenig i, men jeg kan heller ikke se hvordan denne jobben kunne vært spesielt mye bedre. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) gjør en grundig jobb med godkjenning av studiene. Men de kan ikke sitte i klasserommet på den enkelte skole til en hver tid. De kan heller ikke basere seg på rykter og sladder. Studenters missnøye med skolene er ofte et uttrykk for frustrasjon med egen innsats og forventninger. Det er også NOKUT som kvalitetssikrer offentlige universitet og høgskoler. Jeg ser ingen grunn til at de skulle gjøre en bedre eller dårligere jobb der.

Engmark viser også til en master eller doktorgradoppgave som omhandlet risikoen for at fotograftittelen vil forsvinne. Det kunne vedkommende spart seg. Oppgaven burde i det minste omhandlet hvorfor fotograftittelen forvant for tretti år siden. Det er opp til en hver å trykke visittkort hvor man påberoper seg å være fotograf. Tittelen ”fotografmester” kan derimot ikke hvem som helst bruke, men den sier også lite om kvaliteten du kan tilby. Fotograf er ikke en tittel. Det er noe du kaller deg hvis du lever av å fotografere eller prøver å leve av å fotografere. Om du duger eller ikke vil markedet avgjøre. Nå er neppe markedet kompetent til dette, men hvem er? Kunne vi bruke landskonkurransenes jury til dette?
  

Det er også litt komisk at den omtalte masteren ble tatt i Australia. Landet som har gjort bachelor og mastergrader til big business. Australske universiteter synes det er rett og rimelig og dele ut en master i fotografi etter to år, hvis du for eksempel har bachelor i idéhistorie fra Norge.  Husk å ta med skolepenger når du reiser. Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan bli flink fotograf etter studier down under, men du har ingen garanti for god undervisning fordi skolen er et universitet. Dette gjelder for de fleste andre land også, selv om de er gjerrigere på mastergraden.

Hva er kvalitet i utdanningen?

I den siste av de to kommentarene, etter Roys invitasjon til debatt, skriver JEM at en fotoutdanning ikke bare bør bestå av møte med anerkjente fotografer. Det har han selvfølgelig rett i. Men han berører også selve nerven i hva som er god og mindre god fotografutdanning. Et godt opplegg er viktig, og det er dette NOKUT delvis kan kontrollere. Men etter min mening er det lærerkreftene som er avgjørende. Skolens oppgave er å skaffe kunnskapsrike fotografer med gode pedagogiske evner, og de vokser ikke på trær. Det er en lang og krevende prosess og spore opp disse individene, og innebærer også en del prøving og feiling. De har ikke et stempel i pannen hvor det står pedagog. Det er derfor lettere og etablere en fotografutdanning i mer folkerike områder. Eller burde jeg si fotografrike. Jeg har ingen tro på etablering av skoler rundt om kring i landet. Da omfatter jeg ikke den allerede veletablerte Fotofagskolen i Trondheim.

Profilerte fotografer som kommer på besøk har en lavere pedagogisk verdi, men en desto høyere verdi som inspirasjon for studentene. Å basere en utdanning på dette alene er galskap. Det kan jo også være en årsak til at profilerte fotografer har blitt profilerte. Kanskje de er flinke? I en ideell verden hadde det i det minste vært slik.

Innholdet i en god fotografutdanning.

Tidligere var fotoutdanning en mer eller mindre teknisk opplæring. Man måtte lære å bruke utstyret, sette lys, blande kjemi, lage gode kopier på mørkerommet, lysmåling, filtrering osv. Det samme må man også lære i dag bortsett fra at kjemi er byttet med photoshop. Men å basere en utdanning bare på disse tekniske aspektene er å gjøre studentene en bjørnetjeneste.

Magnar Fjørtoft skriver i sin meget velformulerte og reflekterte kommentar til kongebildedebatten, at fagfotografene (han mener portrettfotografer vil jeg tro) er svært opptatt av lyssetting og positur, men at de blir mer usikre i spørsmålet om bildets retorikk. Dette er en god oppsummering. Fjørtoft overdriver ikke. Siden ingen leser dette allikevel, tør jeg påstå at mange selv suksessfulle fotografer verken er opptatt av teknikk eller bilderetorikk.

I en fotografutdanning er det viktig med teknikk på kort sikt og spesielt viktig med bilderetorikk på lang sikt. Er studentene for dårlig teknisk skolert vil de ikke kunne utføre enkle jobber i begynnelsen. Har de for dårlig grunnlag i bildekommunikasjon og fortellerteknikk vil de ha et dårligere utviklingspotensial på lengre sikt. Begge disse delene må blandes i det vi kan kalle en fagfotograf. Det vi ofte referer til som teknikk er verktøy for retorikken. Vi lærere som følger studentene gjennom studiet ser at det er i overkant mye de bør lære på kort tid. Skal de ha noen mulighet til å henge med må livet mer eller mindre renskes for alt annet de to årene det pågår. Det krever også god struktur og et visst modenhetsnivå.

Den ideelle modellen for fotoutdannelse mener jeg er en blanding av skole og opplæring i bedrift. Medieskolerne i Viborg bruker dette systemet. Studentene må på forhånd skaffe seg en arbeidsgiver, hvor de er læregutt deler av året. Så går man på skolen resten av året. Det betyr at skolen kan legge mindre vekt på den praktiske delen av undervisningen. Det tar bedriften seg av. Problemet med denne modellen er at det kan være vanskelig å finne en praksisplass. Jeg hadde selv en lærling på denne ordningen, men fant det umulig å ha en ansatt som plutselig var borte et par måneder når det var som mest travelt. Studentene har heller ikke noen garanti for at praksisplassen er fullgod opplæring. Som tidligere nevnt finnes det gode og mindre gode fotografer med større eller mindre pedagogiske evner.

Oppsummering.

Som du sikkert nå har forstått har jeg vært ivrig etter å få etablert en høgskole utdanning i Norge. Argumentet for dette er at vi på det tidspunktet ikke hadde noen fagfotografutdanning i hele tatt. Sett bort i fra opplæring i bedrift selvfølgelig. Nå har vi som alle vet et bredt privat utdanningstilbud, men jeg mener fremdeles at en høgskole ville hatt en viktig plass. Men jeg mener ikke at en treårig høgskole nødvendigvis ville utdanne bedre fotografer. Jeg har to hovedargumenter for dette.

I en treårig bachelor utdanning tar de akademiske kravene mer enn et år av studiet. Lærerne vil derfor ha mindre en to år til å lære studentene faget. Det fikk jeg og Glomdal merke i arbeidet med rammeverket for høgskolen i Buskerud. Dette gjelder også for utenlandske skoler universitet og høgskoler.

En offentlig høgskole kan ikke hente inn eller betale for lærerkrefter på samme måte som private fagskoler. De må basere seg på fast ansatte lærere i større grad. Det er både en fordel og ulempe. Men jeg mener ulempene er større. Lærere må ha formell utdanning og pedagogisk kompetanse. Jeg er redd en høgskole ville sitte igjen med en lærerstab av eldre fotografer med liten nærhet til bransjen og yngre fotografer med mastergrad fra Australia som ikke klarer å etablere seg som fotograf.

Men en offentlig høgskole har også fordeler. Skolen vil kunne fungere som et forskningssenter og de akademiske kravene vil også bringe frem viten om vårt fag som privatskolene verken har tid eller egner seg til med sine innleide lærere. Offentlige skoler har også bedre pedagogisk kompetanse og oppfølging av lærerne.

Om privatskolene er pepperkakehus i skogen, som kun eksisterer for å lure penger fra naive ungdommer med urealistiske drømmer, vet jeg ikke. Jeg kan kun snakke for den jeg selv jobber på, og delvis om en annen som jeg kjenner noenlunde. Men jeg mener bestemt at skoler som passer beskrivelsen over ikke vil leve særlig lenge. Evig eies kun et dårlig rykte. Antallet studenter som ønsker å studere fotografi vil styre hvor mange som etableres. Ikke Norges Fotografforbund. Heldigvis. Privatskolene er også det eneste tilbudet vi har innenfor Norsk kontinentalsokkel.

Jeg er skeptisk til mange utenlandske bachelorstudier. Mange er gode, men stort sett er studentene mer overlatt til seg selv enn de er vant til fra Norge. Mange utenlandsstudenter skusler  derfor bort studietiden sin på stranden eller diskotekene.

Så til det siste argumentet. De private fotoskolene utdanner langt flere fotografer enn det er behov for. Ja, og musikkskolene utdanner lagt flere rockestjerner enn det er behov for. Reklameskolene langt flere reklamefolk, dramaskoler alt for mange skuespillere. Jeg tipper søkerne har sjekket antallet ledige fotografjobber på Finn.no før de søker fotografutdanning. Hvis etablerte fotografer føler seg truet av nyutdannede konkurrenter burde de skjerpe seg. De etablerte portrettfotografene når under 5% av det Norske folk. Jeg tror det er plass til en god del nytenkende unge fotografer som kan knekke koden for å nå de siste 95%.

Henry Fox TALBOT, en god nummer to. Historien om mannen som reddet det Britiske imperiet fra den totale ydmykelse.

Før vi kan flytte oss til Storbritannia og begynne historien om William Henry Fox Talbot (11. februar 1800 – 17. september 1877) må vi først ta en snartur til Paris, og til fotografiets fødselsdag og ukene rundt denne hendelsen.

Offentliggjøringen.

Spenningen var nok til å ta og føle på i det Franske Vitenskapsakademiet den 19. august 1839. Arago (som jeg presenterte i innlegget om Bayard) stod på talestolen for å røpe detaljene i Daguerres sensasjonelle oppfinnelse. Ventetiden hadde vært ulidelig lang for de nysgjerrige tilhørerne i salen. Den kloke og taktiske Arago hadde allerede et halvt år i forveien fremvist resultatene, men detaljene i prosessen måtte vente. På denne sommerdagen skulle endelig eliten av Franske vitenskapsmenn få vite hvordan et bilde kunne fanges og bevares for fremtiden.

Men hvorfor i all verden ventet Daguerre og Arago et halvt år før de patenterte og presenterte oppfinnelsen? Det var en kjent sak at mange oppfinnere jobbet med fotografiske prosesser, og mange av disse var kommet langt i sine eksperimenter. Noe både Arago og Daguerre visste. Riktig nok forbedret Daguerre prosessen i denne perioden, men risikoen for å bli slått på målstreken var overhengende. 

Markedsøkonomi i praksis.

Svaret på dette er kort og godt penger. Å bli innskrevet som vinner i historiebøkene gir kanskje ære, men ingen garanti for rikdom og suksess. En patent er et offentlig dokument. Har man først tatt ut patent, er katta ute av sekken – hvis noen kommer å spør da vel og merke.

Et artig eksempel på dette er Ivo Caprinos hemmelighet. En samlet Norsk presse prøvde ved en hver anledning å presse ut av filmskaperen Ivo Caprino hva som var hemmeligheten med dukkene hans. Men Caprino holdt kortene tett til brystet. I et av sine siste intervjuer fortalte filmskaperen at mekanikken i dukkene var patentert, og hvem som helst kunne ha besøkt patentkontoret når som helst for utfyllende detaljer. Vel, dette var en lite sidespor, tilbake til Paris.

Herrene Daguerre og Arago forsto mekanismene rundt marked og etterspørsel. De la en genial plan. En plan som bokstavlig talt gav dobbelt uttelling. Daguerres prosess var nemlig ganske ukomplisert. En hver eier av et Camera Obscura kunne enkelt, etter en tur til blikkenslageren og apoteket, fremstille Daguerreotypier. Det ble også bemerket etter kunngjøringen at det kanskje lå mye ære, men lite penger i Daguerres anstrengelser. De som gjorde denne analysen hadde nok mindre kunnskap om markedskrefter. På den første offentlige demonstrasjonen i Palais d'Orsay 7. september fikk man ikke bare presentert oppskriften i en håndbok. En kasse med en Camera obscura, stativ, kjemikalier, ferdig preparerte plater og  alt utstyr som kreves til prosessen presenteres. Kassen hadde en prislapp. Den kunne kjøpes og brukes umiddelbart. 


Jeg vil gjette at det ikke var rent få av de tilreisende pressefolkene som kom hjem med dette praktiske tryllesettet i bagasjen. I vår tid er disse mekanismene mer selvfølgelig. Vi har tilgang på sauseoppskrifter, men de fleste av oss fortrekker den lettvinte posesausen. Daguerre solgte utstyr og ferdig preparerte plater til hele verden i de ti årene prosessen hans skulle vare i tillegg til den behagelige, årlige utbetalingen fra staten.

Den kalde krigen.

Men den store bomben, og grunnlaget for at jeg må starte denne historien i Paris; var nyheten om at den Franske staten hadde frikjøpt patentet, og skjenket det som en gave til hele verden ”le monde entier”. Vel – nesten hele verden. Den Franske republikkens sjenerøse gave omfattet nemlig ikke England. Der hadde Daguerre allerede tatt ut patent  kort tid i forveien (Patent No. 8194).

Forholdet mellom Frankrike og England har sjelden vært nært og vennskapelig. Så jeg vil tro dette varmet mangt et Fransk hjerte. Det var bare 24 år siden Napoleons sviende nedlag ved Waterloo I Paris kunne man fremdeles, nesten fornemme lukten av Black pudding etter de Britiske soldatene, og det er ingen god duft for stolte Franke neser.

Oppvåkningen.

Bare dager etter Aragos rapport 7. januar 1839 sitter den Engelske godseieren William Henry Fox Talbot og leser om Daguerres resultater i The Literary Gazette. Trolig satte han uoffisiell verdensrekord i å komme seg på beina. Han skrev øyeblikklig et brev til Arago. I dette brevet påberoper han seg å være først og derfor fotografienes rette oppfinner. Ja slik går det når man utsetter ting.

Talbot var ingen hvem som helst. Han var utdannet ved Cambridge i mattematikk og astronomi. Medlem av Royal Society og parlamentsmedlem i perioden 1833 -1834. Hans interesser omfattet i tillegg, kjemi, botanikk, filosofi, kunsthistorie, egyptologi og filologi. Om ikke dette var nok, brukte han sine siste år på å dechiffrere syrisk kileskrift.  Hvis du fremdeles ikke er overbevist, kan jeg legge til at når lille Henry var syv år regnet han ut hvor mange miles han hadde forflyttet seg hittil i sitt liv. Tallet han kom frem til var 2, 717 opphøyd i femte. Om Henry var en aktiv krabat eller ikke kan du finne ut ved å regne ut hvor langt du selv forflyttet deg dine første syv år.

I følge ham selv startet hans interesse for fotografi i Italia.

Dette er hans egne ord:

 "(In) October, 1833, I was amusing myself on the lovely shores of the Lake of Como in Italy, taking sketches with a Camera Lucida, or rather, I should say, attempting to make them; but with the smallest possible amount of success...

After various fruitless attempts I laid aside the instrument and came to the conclusion that its use required a previous knowledge of drawing which unfortunately I did not possess.

I then thought of trying again a method which I had tried many years before. This method was to take a Camera Obscura and to throw the image of the objects on a piece of paper in its focus - fairy pictures, creations of a moment, and destined as rapidly to fade away...

It was during these thoughts that the idea occurred to me... how charming it would be if it were possible to cause these natural images to imprint themselves durably and remain fixed on the paper!"

Prosessen.

Da han i januar 1834 returnerte hjem til Lacock Abbey, startet han sine eksperimenter for alvor. I denne perioden utviklet han det han kalte Photogenic Drawings. Ved å legge gjenstander på et papir behandlet med sølvnitrat (senere sølvklorid) fikk han negative bilder ved eksponering i solen.

I likhet med de fleste andre som eksperimenterte med foto på denne tiden, benyttet han de ca. 100 år gamle forskningsresultatene til Johann Heinrich Schulze (168 –1744). Oppdagelser av kjemiske forandringer i sølvnitrat ved lyseksponering. Denne forskningen ble videreført av den Svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele (1742–1786) mot slutten av syttenhundretallet. Talbot kunne spart seg for mye bryderi hvis han hadde kjent til pottemakeren Thomas Wedgwoods (1771-1805) forsøk, men det fikk han, i følge ham selv, først kjennskap til senere.

Motbakken.

Fox Talbot støtte på de samme problemene som alle hans konkurrenter. Bildet ble negativt, lysfølsomheten var for dårlig og bildet ble ødelagt når man betraktet det i lyset. Den allsidige vitenskapsmannen hadde kanskje bedre forutsetninger enn de fleste til å løse disse hindringene, men det viste seg å ikke bli så lett. Det ble en lang pause fra 1835 til Daguerre fikk sparket ham i gang igjen i 1839. 25. januar 1839 annonserte Fox Talbot sin ufullendte oppdagelse for Royal Society i håp om å komme Franskmannen i forkjøpet. Men de fleste var enige om at Photogenic Drawings nok ikke ville nå det brede publikum.

Tiden var moden for å putte papiret i Camera Obscura. Han plasserte mange bitte små kameraer rundt omkring på Lacock Abby. Musefeller som hans kone omtalte dem. Eksponeringstiden var på dette tidspunktet rundt to til tre timer. Ikke særlig praktisk for rugbyfotografene med andre ord.

Gjennombruddet.

Lysfølsomheten i Talbots fotopapir egnet seg best til å fange skygger i vinduskarmen. De var ubrukelige i datidenes kamera med en lystyrke rundt blender 16. Med nåtidens optikk kunne han ha kortet denne tiden ned til ca. 45 sekunder, men så var det dybdeskarpheten da. Kort fortalt kom gjennombruddet når han gjorde sølvklorid mer lyssterkt ved hjelp av Gallic acid. Han kunne dermed fremstille negativer i Camera Obscura med overkommelige lukkertider. Ved hjelp av smeltet voks kunne Fox Talbot gjøre papirnegativene såpass transparente at de kunne kontaktkopieres til en positiv kopi.

Talbot patenterte sin prosess (British Patent No. 8842) 8. februar 1841, under navnet Calotypi, etter det Greske ordet ”kalos” som betyr vakker. Han tok ut en ny forbedret patent i 1843 (No. 9753).

Bremseklossen.

Talbots patent kan sies å ha vært en hemsko for utviklingen av fotografiet på denne tiden. I motsetting til Daguerre som satset på salg av utstyr og materialer, skulle Talbot tjene sine penger på lisenser. Henry Snelling, forfatteren av boken "The History and Practice of the Art of Photography" fra 1849, skrev følgende om Fox Talbot: "He is a man of some wealth, I believe, but he demands so high a price for a single right.... that none can be found who have the temerity to purchase." 


Talbot gikk heller ikke av veien for å saksøke de han mente brukte prosessen hans uten lisens. Patent ble i tillegg til England tatt ut i Frankrike, Wales, men ikke i Skottland. Resultatet var at Skottsk fotografi blomstret i denne perioden.

Konkurransen.

Dyr lisens er den ene av to forklaringer på hvorfor Daguerreotypiet ble mest populært i de ti årene disse prosessene skulle leve side om side. Riktig nok fantes det en del Engelske Calotypister, men i England måtte man jo også betale lisens for bruken av Daguerreotypi.

Vi kan bare spekulere over hvorfor Daguerre tok ut patent i England. Det kan være at han trodde den Engelske regjeringen ville kjøpe fri patentet på samme måte som den Franske. Det kan også ha vært at han på dette tidspunktet ikke visste at den Franske staten ville kjøpe patentet og dermed sikret sine rettigheter. Selv om det er lite trolig. Men slik det endte var ingen god løsning for Daguerre. Det var ytterst få som lisensierte Daguerreotypiet på den store øya, og dermed også et labert salg av preparerte plater og håndbøker. Det ville utvilsomt vært lønnsomt for Daguerre å frigi patentet selv. Alt dette åpner for konspirasjonsteorier. Kan det ha vært et krav fra Franske myndigheter at Daguerre utestengte England fra den sjenerøse gaven? Tro hva du vil. Det får vi nok aldri vite.

Den andre forklaringen på hvorfor Calotypiet ikke vant de store tilhengerskarene, var skarpheten i bildene. Mens Daguerreotypiet den dag i dag fremstår; skarpt , blankt og eksklusivt, gav papirnegativet et uskarpt og kontrastløst inntrykk. Selv om negativet kunne gjøres relativt transparent med voks, ble papirstrukturen i negativet kopiert til kopien. Fox Talbots venn og alliert Sir John Herschel (1792–1871) reiste våren 1839 på et besøk til Paris. Da Arago viste ham en Daguerreotypi uttalte han følgende: ”Sammenlignet med Mr. Daguerres bilder er det som Mr. Talbots bilder betraktes gjennom en skodde.” – Det er fra sine egne man skal ha det.

Nå var det selvfølelig ikke slik at den velutdannede godseieren ikke tenkte muligheten av å bruke en glassplate som base. Men emulsjonen ville ikke under noen omstendighet sitte fast. Det skulle gå ti år før dette problemet ble løst av hans landsmann Frederick Scott Archer (1813–1857). En mann som ikke var redd for å bære mørkerommet sitt på ryggen.

Det var også åpenbare fordeler med Fox Talbots negativ teknikk. Det kunne fremstilles et ubegrenset antall kopier, og det gav kommersielle muligheter. Talbot startet et verksted for masseproduksjon av kopier, og i 1844 gav han ut verdens første bok illustrert med fotografier. ”The Pencil of Nature” besto av 24 fotografier alle var håndkopierte Calotypier. Planen var 50, men Talbot rakk bare å produsere 24. Boken dukker av og til opp for salg, men du bør ha en tykk lommebok. Selv opptykk koster en liten formue på Ebay. Lurer du på hva du skal kjøpe til fødselsdagen, min fikk du svaret nå.

Talbot fikk både lite ære og penger (ikke det at han trengte de) ut av sitt arbeid, og han måtte se sin prosess stå i skyggen av Daguerreotypiet. Men negativprosessen er fremdeles i bruk. Talbots tanker og meninger om fotografi viste seg å stemme. Han etterlot seg en produksjon på over 4 000 fotografier (Tatt av ham og hans ansatte) som i dag ivaretas av The British Library. 

Du kan ta en pilegrimsreise til hans hjem i Lacock Abbey, hvor det nå er museum og utstillinger. Det er om lag to timers kjøring fra London. Husk å kjøre på den negative siden av veien. Hunder er kun velkommen vinterstid.

Kilder:

William Crawford: The Keepers of Light: A History and Working Guide to Early Photographic Processes. (Som er bra på prosessbeskrivelser)

Derek Wood: Artikler i ”The history of Photography” (Ligger på web)

Malcolm Daniel. Department of Photographs, The Metropolitan Museum of Art: Webside

Roger Erlandsen: «Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!» Om fotografiens historie i Norge de første 100 år 1839 -1940 (Som alle fotografer og fotohistorieinteresserte må ha i bokhylla)

Og gamle notater som sikkert inkludere mange andre kilder. Engelskmenn vet å skrive om sine helter.

Takk til meg selv for å ikke falle for fristelsen til å dra noen fiffige ordspill rundt Fox. Som for eksempel: Den lure reven Fox Talbot bla bla bla. Jeg styrte også elegant unna sammenligninger mellom kvaliteten i Talbots bilder og det Engelske bilmerket Talbot.

Hippolyte Bayard, historien om oppfinnelsen, sviket, drukningen, oppstandelsen og hans vei inn i våre hjerter.

I serien ”Fødselsdagshilsen til personer som har hatt betydning for fotografiet” starter jeg i dag med Hippolyte Bayard. Jeg beklager at denne hilsen kommer et par uker for sent, men på dagen din 20. januar hadde jeg ikke startet bloggen min enda.

Etter min mening er to måter og formidle historie på. Den ene er de fleste godt kjent med fra skolen. En uendelig oppramsing av fakta, navn og årstall, som vi forventes å huske resten av livet. I det minste frem til eksammen. Men slik jeg ser det er det en fundamental feil med denne metoden. Spørsmålet er hvorfor vi må lære historie. Er det ikke for at vi skal lære av historien? Skal den ikke fortelle oss noe om menneskets natur, konsekvensene av valgene til menn og kvinner som levde før oss, og hvordan deres handlinger påvirket samfunnet? Historie bør etter min mening formiddles analytisk, og med detaljrikdom, som kan gi oss bilder i hodet og inneholde det elementet av underholdning som gjør at vi engasjeres. Populærvitenskapen har i stor grad forstått dette.

Nå er jeg ikke historiker. Men jeg gjør et forsøk på å leve som jeg lærer. Historieformidling passer veldig godt i populærkulturen. Min meget kunnskapsrike far innrømte en dag at han har lært mer fra Illustrerte klassikere enn all annen utdannelse i litteratur. Mine evner som tegner tillater meg ikke å lage en tegneserie, men jeg vil starte med å gi personene i denne historien kropper og ansikter fra Andeby. Et univers der ender, bjørner og mus er omtrent like store og deres art ofte sier noe om personligheten..

Disse er med:

Hippolyte Bayard (20. januar 1801 – 14. mai 1887):  Forbigått oppfinner og kunstnersjel.
Fremstilles som en søt, klok men litt naiv hund med stor nese og store trofaste øyne.

Louis-Jacques-Mandé Daguerre : Fotografiets oppfinner og vinneren av både rikdom og berømmelse.
Spilles av en distingvert grevling med halvmånebriller og naturlig autoritet.

François Jean Dominique Arago: Mektig vitenskapsmann, politiker og medlem av det Franske vitenskapsakademiet.
Spilles av en høy, tynn rev med spisst ansikt og blendende hvite tenner.

Oppfinnelsen.

Mange av de berømte oppfinnere på denne tiden var rike menn med få andre plikter i hverdagen enn sine eksperimenter. Nicéphore Niépce var godseier. Daguerre hadde tjent sin formue før han startet sine eksperimenter, og Henry Fox Talbot med sine adelige aner slapp nok også å bekymre seg for økonomien når tjenestaben skulle lønnes. Helten i denne historien derimot var en fransk statstjenestemann som måtte utføre sine eksperimenter på fritiden og klare seg på statens regulativ.

I 1835 begynte det å oppstå rykter om at Daguerre (som jeg vil skrive om 19. august) hadde lykkes med å fixere et bilde fra camera obscura. Fixere betyr å behandle et eksponert bilde slik at det ikke ødelegges av lys. Det var nemlig på dette tidspunktet ikke noen hemmelighet hvordan man kunne fremstille et bilde på et lysfølsomt materiale. Problemet var at et lysfølsomt materiale, som man eksponerte med lys i kamera, ville bli helt sort nå man tok det ut i lyset. Dermed gav det eksponerte bildet kortvarig glede. I beste fall noen få minutter. I ettertid er det en selvfølgelighet at et bilde må eksponeres, for så å fremkalles og fixeres. Men på denne tiden forventet man at bildet synlig skulle forandres i kamera under eksponering. Dette var utgangspunktet for de fleste som jobbet med dette. Oppdagelsene rundt fremkalling og fixsering oppstod delvis som et resultat av tilfeldigheter, men det skal vi la ligge til fotografiets fødselsdag 19. august. Kjemi hadde en rivende utvikling på denne tiden. Det skapte også grunnlaget for at fotografiet ble til i første halvdel av attenhundretallet. Ordet fotografi eksisterte ikke på dette tidspunktet. Det ble først brukt etter offentliggjøringen av Daguerreotypiet. Men tilbake til vår arbeidsomme og godtroende hund.

Bayard vanket blant kunstnere i trettitallets Paris. Hans interesse for kunst og vitenskap, og ikke minst på bakgrunn av ryktene om Daguerres fremgang, kastet den da 35 år gamle statstjenestemannen seg inn i kappløpet om det varige bildet. Året var 1836.

I begynnelsen jobbet han med en negativteknikk på papirnegativ, men i mars 1839 utviklet han en direkte positivteknikk. Det lysfølsomme papiret ble eksponert direkte i kameraet. En utfyllende oppskrift kommer til slutt i innlegget.  Vi må huske at en av de største utfordringene pionerene hadde, var nettopp at bildet i kameraet ble negativt. De forskjellige oppfinnerne løste dette på ulike måter. Bayard hadde nå oppfunnet både en billig og fungerende prosess. Intet mindre enn en verdenssensasjon, tenkte han kanskje. Jeg tipper det gikk en champagnekork i taket på en av de mange kunstnerkafeene i Paris. Nå tenker du kanskje at en direkte positivteknikk ikke var så praktisk, siden det dermed ikke kan fremstilles kopier. Men du må huske at unge Hippolyte var utstyrt med et kunstnerisk sinn. Han så det kanskje som en fordel at det fremstilte bildet var en original som ikke kunne kopieres uten å avfotografere det. Men om det vet vi ingenting. Han slapp i det minste å kjempe med det samme problemet som Fox Talbot. Nemlig at papirnegativet gjorde kopien uskarp og med papirstruktur. En etterstrebet effekt i dag, men uønsket på attenhundretallet.

Bayard har senere blitt rost for sin meget nøyaktige journalføring. Han førte nøye inn alt i en bok. Sirlige kurver viser fremgangen i materialets lysfølsomhet, og dette var etter hva jeg har skjønt, ikke vanlig på denne tiden.

Fordelene med den direkte positivteknikken var at den var ganske håndterbar, relativt billig, og sett fra en kunstners side, resultatet ble et originalt verk. Skarphet og kontrast var også ganske bra.

På den negative siden var lukkertiden lang. Prosessen egnet seg derfor bedre til arkitektur og naturfotografering enn portretter. Bildene kunne heller ikke mangfoldiggjøres og det hadde derfor ikke det samme kommersielle potensialet. Men den muligheten hadde heller ikke, det etter hvert så populære, Daguerreotypiet. 

Sviket.

Jeg er ganske sikker på at Bayard på dette tidspunktet følte seg som vinneren av kappløpet. Og så sin fremtid i ære, rikdom og berømmelse. Men først måtte oppfinnelsen patenteres og presenteres for det Franske vitenskapsakademiet. Vår flittige, men godtroende hund henvente seg i den anledning til Francois Arago. Noe han skulle angre resten av sitt liv. Arago var en aktet matematiker, vitenskapsmann, politiker og medlem i Det Franske vitenskapsakademiet. Enkelte av mine kilder hever at Arago på dette tidspunktet var formann i det Franske vitenskapsakademiet. Men det har jeg ikke fått bekreftet.  

Husk at historien spilles av karakterer fra Andeby, og vi ser for oss Arago som en smart rev med hvite tenner og høy snipp.

Det var naturlig for Bayard å kontakte nettopp Arago. Han hadde allerede presentert Daguerres resultater for akademiet, og tydelig uttrykt sin interesse for fotografi. Noen av mine kilder skriver at det var Arago som kontaktet Bayard og ikke omvent, men jeg finner ikke det særlig logisk.

I denne samtalen (Hvem nå som kontaktet hvem)  fikk Hippolyte et råd. Arago mente Bayard burde smøre seg med tålmodighet og utsette offentliggjøringen en stund. Hvilke argumenter som ble fremlagt vet jeg ikke, men Bayard fulgte rådet han fikk fra den kloke og respekterte politikeren. Det som ikke kom frem i samtalen var at den ”spissnutede reven med de blendene hvite tennene” allerede hadde innledet et vennskap (slik beskrives det i historiebøkene), og et tett samarbeid med Daguerre. Han hadde påtatt seg å forhandle med de Franske myndighetene om frigjøringene av Daguerres patent. Som vi vet gikk disse forhandlingene meget godt.

I juni samme år avholt Bayard verdens første fotoutstilling. Tretti fotografier med motiver av stilleben og arkitektur. Smaken av fugl ble nok enda sterkere da vil jeg tro. Han ble også tildelt 600 francs av den Franske regjeringen til innkjøp av fotografisk utstyr. En beskjeden sum sammenlignet med de årlige 10 000 francs Daguerre og Isidore Niépce (Nicéphores sønn) fikk utbetalt av staten resten av sine liv.  

19. august 1839 ble ingen god dag for vår godtroende venn. Allerede dagen etter kunne han lese i avisene om hvordan han hadde blitt sveket og lurt av Arago. Offentliggjøringen av Daguerreotypiet, og nyheten om at den Franske stat hadde frikjøpt patentet, må ha vært et hardt slag for Bayard.

Selvmordet.

Det er nå Hippolyte Bayard skriver seg inn i historiebøkene én gang for alle. Han er i vår tid nemlig ikke spesielt godt kjent for sin prosses, men som skaperen av historiens første iscenesatte fotografi. Den bitre kunstneren fortalte om sviket på sin egen måte, gjennom et fotografi. Bildet ”Selvportrett som en druknet mann” er ikke bare historiens første iscenesatte bilde, men også den første fotografiske meningsytring. Bildet viser Bayard som et druknet lik. Siden det var første gang dette var gjort, kjente han ikke til utrykket  ”et bilde sier mer enn tusen ord”. Han skrev derfor følgende tekst til bildet (Teksten er gjenforfattet fra fransk etter beste evne fordi den engelske oversettelsen er mangelfull):

” Liket du her ser tilhører Monsieur Bayard, oppfinner av prosessen som nettopp har blitt deg forevist. Så langt jeg vet brukte denne utrettelige, geniale forsker tre år på å perfeksjonere sin oppfinnelse. Akademiet, kongen og alle de som har sett disse bildene fant ham ufullkommen. De beundrer dem som du også beundrer akkurat nå. Myndighetene som har vært alt for sjenerøse mot Monsieur Daguerre, har sagt de ikke kan gjøre noe for Monsieur Bayard, og den stakkars ulykkelige mannen har druknet seg. Oh! For tilfeldigheter i et menneskeliv. Han har ligget på likhuset i flere dager, og ingen har gjenkjent eller gjort krav på ham. Mine damer og herrer, dere bør gå før lukten blir ubehagelig, for som du kan se begynner ansiktet og hendene til herren og forråtne. ”

Mens du fisker frem lommetørkle og tørker tårene, vil jeg legge til, at ikke bare er det første gang noen utrykker følelser gjennom fotografi, men Bayard gjør det med bravur. Oppfinneren Bayard blir i dette øyeblikket til fotografen og fotokunstneren Bayard. Han gir opp sin prosess etter hvert og bruker i stedet Fox Talbots calotypi. En papirbasert negativteknikk, som jeg vil skrive mer om på Talbots fødselsdag førstkommende fredag.

Men tross svik og bitterhet fikk Hippolyte en fin karriere som fotograf. Han var en av grunnleggerne av ”Société héliographique” i 1851 og ”Société française de photographie” i 1854. Han fikk også idéen til å bruke to negativer for å få himmelen synlig på kopiene. Det var nemlig et problem den gangen at materialet var lite sensitivt for rødt, men veldig sensitivt for blått (som kopipapir vi bruker på mørkerommet i dag. eller i går). Himmelen ble derfor som regel helt hvit på bildene. Ved å bruke et negativ som var mindre eksponert, og legge begge negativene sammen under kopiering, løste den praktiske kunstneren dette problemet. En teknikk vi fremdeles bruker i vår digitale verden selv om negativet er erstattet av datafiler.

Bayard fikk også en øygruppe oppkalt etter seg i Antarktis i 1960. Hvis du ønsker å reise dit for å hedre Bayard kan du plotte in 64°56′S 63°14′W på GPSen.

Festtale.

Kjære Bayard.

Du ble sveket og lurt, bestukket med småpenger, og forsøkt presset ut av historiebøkene. Men du brukte talentene dine, og sørget ikke bare for å skrive deg inn i historien, men også inn i hjertene våre. Arago visste nok hva han gjorde da han ba deg vike tilside for Daguerreotypiet. Som vi i ettertid vet, var Daguerreotypiet et blindspor i fotografiets utvikling, men den briljante skarpheten og eksklusiviteten bidro kanskje til fotografiets umiddelbare popularitet. Noe du selv også fikk glede av i ditt lange liv. Mens Daguerre og Niépce huskes som oppfinnere, huskes du som fotograf. En mann som intuitivt kunne bruke fotografi som et kommunikasjonsverktøy. Det gjør deg til den virkelige oppfinneren av fotografi. De kjemiske utfordringene ville jo blitt løst før eller siden uansett. Vi som er fotografer i dag er dine etterkommere og forvalter din arv. Gratulerer med dagen, litt på etterskudd.

Oppskrift på Hippolyte Bayards ”direkte positiv prosess”

1. Ta et papir av god kvalitet.
2. Pensle jevnt med sølvklorid på papiret.
3. Utsett papiret for dagslys til det er helt sort.
4. Bløtlegg papiret i Kaliumjodid.
5. Moter bildet i camera obscura. Det må gjøres i mørket eller i lyset fra rød lampe.
6. Eksponer bildet ca 2min i sollys sommerstid f:16.
7. Ta ut det eksponerte bildet på mørkerommet og vask det i et bad av hyposulfite soda (beklager men jeg fant ikke et norsk navn).
8. Heng til tørk.
9. Beundre bildet av deg selv som drukningsoffer.

Kilder:

Gamle notater og diverse franske nettsider, oversatt med tålmodighet og Google translate.


Alle foto: Hippolyte Bayard